En sammenligning mellom Frans fra Assisi (1182-1226) og Buddha (ca. 563 - ca. 483 f.Kr.) vil naturligvis bære med seg en rekke svakheter. For det første griper vi fatt i to personer som levde i to vidt forskjellige kulturer og til forskjellig tid. For det andre, vår kjennskap til personene er annenhånds. Frans etterlot seg riktignok omlag 100 sider med brev, formaninger, regler, osv., men ingen selvbiografiske tekster. Fra Buddhas hånd har vi ingen skrifter i det hele tatt. Mye av det han har undervist må vi allikevel regne med er blitt husket nesten ordrett av hans elever. Og for det tredje legger vi her vekt på de fransiskanske og buddhistiske likheter. Det som vi ikke må glemme er at det er like mange ulikheter som likheter, og vel så det. Noen grunnleggende ulikheter kan nevnes: Frans søkte Gud, Buddha nirvana; Frans underkastet seg den teologiske autoritet, Buddha oppfordret Kalam-folket og alle andre til å forkaste all form for lærdomsmonopol. Selvundersøkelse var (og er) det buddhistiske metode.

Både Buddha og Frans vokste opp i familier som økonomisk var stillet over gjennomsnittet. Buddha var barn av et ekteskap mellom en fyrste og ei prinsesse. Ungdomsårene tilbragte han bak familiens palassmurer og selv om vi vet svært lite om Buddha i denne tiden, må vi nok regne med at han tok del i alle de goder og plikter som høver seg en prinsetilværelse.

Frans vokste opp i en brytningstid mellom italiensk natural- og pengeøkonomi. Bysamfunn, beskyttet av privilegier og murer, vokste fram over hele Kristenheten. En ny samfunnsklasse slo sprekker i det gamle føydalsystemet. Det var ikke lenger adelen som alene satt på pengesekken. En stadig større del av pengene tok veien til rike kjøpmenns lommer. Dermed ble det kjøpmennene og deres familier som om ikke lenge kom til å erobre de virkelige politiske og økonomiske maktposisjonene i bysamfunnet.

I Assisi fantes det en håndfull slike familier. En av dem var Bernardone som tjente stort på kleshandel. En dag familiefaren var på forretningsreise, fødte hans kone en sønn. Til sin manns store ergrelse ga hun sønnen navnet Johannes. Full av frankofil indignasjon slo han fast at han på ingen måte ønsket seg en "Kamelhaars-Johannes den Døber, men en Franskmand med fint Væsen ..." (1)

Og slik gikk det til at Johannes ble forandret til Francesco (=den franske) som hos oss igjen er blitt til Frans.

Legendene omkring Frans og Buddha er mangefargede. Buddhas mor skal ha sett en elefant i drømme (et tegn på at noe stort skulle inntreffe). Og den nyfødte Buddha (!) skal selv ha meddelt sine omgivelser at dette var hans siste gjenfødelse.

Slike legendedannelser har alltid sitt utspring i den sosio-religiøse situasjon. Hensikten med legendene omkring Buddha har vært å skille personen fra sin omgivelse, sette ham utenfor og opphøyet - fjern fra det jordiske på en måte. Dessverre fører slikt nesten uten unntak til at personen samtidig blir til noe guddommelig.

Heller ikke Frans slipper unna. Historien vil ha det til at hans mor måtte finne en stall før fødselen kunne ta til. Som baby skal Frans ha fått besøk av en fremmed mannsperson. Denne uttalte kryptisk at nå var det født to barn. Hvorav den ene skulle vandre den verdslige vei, den andre den åndelig. Legendene forteller at den besøkende selvsagt ikke var av kjøtt og blod, men en engel. Gåten med de to barna henspiller på Frans før og etter hans omvendelse.

Om Buddhas tenåringstid vet vi ikke noe bortsett fra at han fortsatt levde innenfor palassmurene. Han ble gift med ei barneprinsesse, som skikken var i India på den tid. Sammen fikk de en sønn.

Frans og den gjengen av ungdom han samlet rundt seg, var, i motsetning til Buddhas avsondrede liv, beryktet i Assisi og omegn for sine fester og utskeielser. De avskydde spedalske og strødde om seg med penger. En tid gikk Frans med brennende ønske om å bli ridder, og han var faktisk med i en krig ved Ponte San Giovanni mot nabobyen, Perugia. Det fortelles at det endte med det blodigste slaget i manns minne. Selv måtte Frans tilbringe ett år i krigsfangenskap.

Både Frans og Buddha levde altså høyt oppe på samfunnsstigen og var allerede fra barnsbein av økonomisk sikret et slikt liv. Men så skjer det noe. Da de ennå er midt i tyveårene, forlater de alt - familie, penger, venner - og ifører seg munkedrakten. Hva er det som får playboyen Frans til nå å elske sin "fru Fattigdom"? Og hva er det som får Buddha til å gå rundt med tiggerbollen? Religionspsykologien har studert fenomener som dette og gitt dem et navn. Vi kaller det metanoia når en persons indre brytes i stykker for så å bygges opp igjen på en slik måte at det liv en før levde ikke lenger er mulig å leve.

Metanoia kan enten være et resultat av en lang prosess eller en plutselig følelsesmessig betinget reaksjon. Ofte er det slik at sistnevnte fremkommer som en følge av en ytre, voldsom konfrontasjon (sml. Martin Luthers beslutning om å gå i kloster). Det er dette som må sies å være tilfelle for både Frans og Buddha; begge hadde sine konfrontasjoner. De gir varige arr.

En dag får Buddha det innfall at han vil se seg om utenfor palassets murer. Vi kan tenke oss hvordan det må ha vært for en person som hele sitt liv har levd i sus og dus, uvitende om fattigdom og sykdom. Han gjør tre reiser utenfor palasset. På den første møter han en fattig olding, på den andre et begravelsesfølge og en syk mann. Og endelig, på den tredje, en asket. De to første reisene førte trolig til tre voldsomme konfrontasjoner. Sjokkartet står det for Buddha nå klart at livet ikke er et bekymringsløst palassliv. Han har levd i løgn, og dette går nå nådeløst opp for ham. Lidelse og elendighet, fattigdom og nød, hører i høyeste grad med til livet. Den fjerde konfrontasjonen vekker derimot undring. Kanskje har Buddha på dette tidspunkt begynt å komme over de første sjokkene og møtet med asketen får ham derfor til å innse at lidelsen og elendigheten kan overvinnes. Om ikke fysisk, så i alle fall psykisk. Ennå har han ingen idé om hvordan det går an å "fjerne" lidelsen, men han må ha blitt overbevist om at det finnes en metode.

Sett på bakgrunn av metanoia kan det hele analyseres slik: Det var det tre første møtene med lidelsen, personifisert i alderdom, sykdom og død, som utløste metanoiaen. Det tredje møtet er ikke sjokkartet, men retningsgivende. Det peker ut den vei Buddha selv må gå.

Frans opplever i prinsippet noe av det samme, om enn under andre betingelser. Han blir som følge av krigsfangenskapet, alvorlig syk. Vi vet ikke hva han lider av, men biografene kan fortelle at da han frisknet til igjen, var han til det ytre den samme, men innvendig en annen.

Hans fortsetter en tid å delta i venneflokkens beryktede utskeielser. Ja, det er snakk om er enn bare å delta. Han er flokkens konge, deres Rex. En natt venneflokken gjorde Assisis trange gater utrygge, ble deres Rex hengende mer og mer etter. Han går langsommere og langsommere. Tilslutt fortsetter venneflokken uten Frans. Da en av vennene omsider kommer tilbake for å lete etter sin konge, finner han denne stående som oppslukt i seg selv. Leende fleiper vennen: "Står du i giftetanker?" Hvorpå Frans svarer alvorlig "ja". Men den kvinne han tenker på finnes ikke blant vennene eller de velstående familier i Assisi. Frans tenker på sin fru Fattigdom, og uten å vite det har han nettopp hatt sin første ekstatiske opplevelse.

Oppbruddet fra familien ligger i selve metanoiaen. Frans og Buddha er mentalt motivert. Det som nå følger er løsrivelse fra sitt tidligere liv. Dette må ha vært en vond og uforklarlig episode for de impliserte parter.

Buddha skal, ifølge én legende, ha smøget seg ut om natten. For Frans var det langt mer dramatisk. En dag han i en falleferdig kirke lå på kne i bønn, fikk han beskjed fra Gud om å bygge kirken opp igjen. For å få penger til dette solgte Frans sin hest og en rekke tøystoffer fra farens forretning, og ga deretter pengene til kirkens sogneprest. Dette mislikte faren selvsagt sterkt og krevde derfor pengene tilbake. Etter mye dramatikk (Frans ble bl.a. satt i husarrest, men sluppet løs av sin mor) endte det med den endelige fysiske løsrivelse fra familien. Dette skjedde på torget i Assisi, og velkjent er historien om hvordan Frans ikke bare vil gi faren pengene, men også alle klærne sine.

Så følger hjemløsheten. Frans bygger opp kirken med sine bare hender. Bønnesvaret tolker han naivt og bokstavelig. Snart får han også sine første tilhengere. Alle kommer fra det høyere samfunnsskikt. Livet de fører er fullstendig viet fattigdomsidealet. De eier intet, krever heller ikke noe. De slår seg ned i skur eller huler, alt etter som, og lever etter "ora et labora"-prinsippet, bønn og arbeid. Her er det en stor forskjell mellom Frans og Buddha.

Mens det for Frans' vedkommende ser ut til at kallet er modnet allerede der under metanoiaen og før den totale løsrivelse, virker det som om Buddha fortsatt etter løsrivelsen ikke vet hvilken vei han må gå.

Buddha prøver ut, på en måte som er typisk for hans analytiske sinnelag, flere lærere og skoler. Blant annet begir han seg inn i den ekstreme askesen og faster seg nesten ihjel før han finner ut at dette heller ikke er det vei som for ham fører til lidelsens opphør. Etter å ha prøvd alle veiene og forkastet dem en etter en, står det klart for Buddha at det neste skritt må han gå alene. Buddha finner sin opplysning mange år etter at han vandret hjemmefra. Frans har den allerede før hjemløsheten. Eller betraktet på en annen måte. Det virker som om Buddha velger hjemløsheten for å finne opplysningen, men Frans gjør det for å realisere sin opplysning, nemlig det å følge Jesus i fru Fattigdom slik som apostlene i sin tid gjorde.

Fra et religionshistorisk perspektiv er ikke det ytre hendelsesforløpet i Frans' liv spesielt unikt. Hans selvoppofrende sosiale engasjement (arbeid blant spedalske, fattige, osv.) og hans menneskekjærlighet på tvers av politiske og religiøse skillevegger (han var vennligsinnet overfor muhamedanere og nektet å bære våpen - noe som i Kristenheten var revolusjonerende selv for munker) har han i store trekk felles med Buddha. Mer interessant er Frans' indre liv.

En ting som i denne sammenheng skal nevnes er Frans' forhold til dyr og natur. Biografene omtaler Frans som en person som har sklidd sammen med naturen. Det eksisterer faktisk intet skille mellom hans psyke og hans omgivelser. Det fortelles at Frans kunne bøye seg ned og plukke opp mark og andre småkryp fra veien han gikk på slik at ingen skulle tråkke på dem.

Dette er en interessant parallell til den buddhistiske treningsregel om ikke å ta liv. Ofte er denne motivert ut fra gjenfødelsesprinsippet, men som hos Frans, ligger den egentlige årsak mye dypere. Man kan ikke nøye seg med et prinsipp som grunnlag for en slik konsekvent handling. Skal det å ikke ta liv bli en handling i kjærlighet til sine medmennesker og medvandrere, må prinsippets snevre ramme sprenges og handlingen må bli personen selv. Og hvordan kan dette skje?

Her kan man faktisk snakke om bivirkninger. En bivirkning av buddhistens søken etter nirvana gjennom meditasjon, er at jo mer hans ego brytes ned, jo sterkere blir hans identitetsfølelse med omgivelsene. Jo, svakere begjæret er, jo sterkere blir medfølelsen, kjærligheten til medskapningene. Tilslutt ender det opp med at det å ta liv er fullstendig meningsløst.

Det er ikke prinsippet om å avstå fra drap som får en til å gå utenom insekter, men det at medfølelse er blitt en livsform. For Frans' vedkommende fører hans søken mot Gud til at han oppfatter Guds tilstedeværelse i naturen. Ikke i en panteistisk forstand, men i en høyst konkret situasjon hvor Gud blottlegger sin tilstedeværelse. Og hans identitet med omgivelsene kommer derfor til uttrykk i et familieforhold. Frans tiltaler dyr, planter, ja alt som finnes, som søster og bror.

Mye i kristendommen og buddhismen er uforenlig. Vi kommer ikke forbi det faktum at buddhistene ikke trosmessig kan støtte opp om en gud som skaper og opprettholder universet. Allikevel har vår lille studie av Frans og Buddha vist at mennesker som bekjenner seg til disse to religionene, har noe som binder dem sammen. Det er ønsket om en bedre og lykkeligere verden. "Måtte alle levende vesener være lykkelige," sa Buddha. "Pax et Bonum," sa Frans. Det går ut på det samme. 

(1) J. Jørgensen: Den hellige Frans af Assisi. St. Ansgars Forlag, 1983, s. 14.

Buddhisme
Hjem