Smilende visdom

Kåre A. Lie


Her forleden spurte en av mine venner meg hvordan jeg forholdt meg til buddhismens immanenspessimisme. Jeg kunne ikke dy meg for å be ham snakke norsk.

- Ja, buddhismen er jo fundamentalt livsfiendtlig, pessimistisk og negativt innstilt til den verden vi lever i, presiserte han.

Jeg spurte forsiktig hvordan han hadde fått en slik oppfatning, og min venn, som er en meget kunnskapsrik og innsiktsfull person, forklarte meg tålmodig at dette var noe han hadde fra meget autoritativ faglitteratur på religionsforskningens område.

Min venn skal være unnskyldt. Det var ikke hans feil at autoritetene hadde gitt ham steiner for brød.

Vrangforestillinger kan være utrolig seiglivede.

Da det vestlige forskningsmiljø begynte å studere buddhismen i forrige århundre, var det tydeligvis enkelte sentralt plasserte forskere og filosofer som i sin nærsynthet ikke maktet å lese mer enn de to første av de fire sentrale kjennsgjerninger (eller edle sannheter). De oppdaget at buddhismen tok opp lidelsens problem, men de oppdaget kanskje ikke at buddhismen tilbyr en løsning?

- Aha, Buddha snakker om lidelse, ergo er buddhismen dyster og pessimistisk, proklamerte de. Denne Erasmus-logikken var begrædelig nok. Verre er det at fagbokforfattere ofte bare gjentar det de leste i forrige generasjons fagbok, uten å gå til kildene selv. For hvordan kunne ellers dette pessimisme-dogmet gro så fast?

Lite har det hjulpet at smilende og vennlige buddhistiske mestere fra alle tradisjoner tålmodig har prøvd å forklare det motsatte. Lite har det hjulpet at de med sin personlige utstrålning har vist i praksis at buddhismen gir en dyp og indre glede. Når alvorlige professorer skriver på prent at buddhismen er pessimistisk, så er den pessimistisk, og dermed basta! Buddhistene kan bare prøve å si noe annet!

"Doktoren sier at du er dau, og du må da skjønne at doktoren vet dette bedre enn deg, Ola!"

Nåja, det er vanskelig å la være å le av det hele. Og hvorfor bry seg med vindmøller? Men da jeg forleden satt og leste i Patisambhidamagga, fant jeg en tekst som gir et interessant apropos til denne spørsmålsstillingen. Så kom an, Sancho Panza, vi gir dem en ny runde!

Patisambhidamagga er en av bøkene i Tipitaka. Den har karakter av en encyklopedisk katalogisering av hele den buddhistiske lære, og likner mye på bøkene i Abhidhammapitaka. Boka selv nevner ingen forfatter, og gir seg ikke ut for å inneholde Buddhas egne ord. Kommentaren (Saddhammappakasini) sier imidlertid at det er Sariputta, en av Buddhas nærmeste elever, som er opphavsmannen, så for så vidt skulle innholdet være representativt nok. Og Buddhaghosa refererer stadig til Patisambhidamagga i sin større encyklopediske avhandling, Visuddhimagga, noe som viser at dette var ei bok som ble lest med stor respekt og interesse også i tidligere tider.

Et av kapitlene, Mahapaññakatha, gir en analyse av forskjellig slags visdom. Det begynner med å spørre hva slags visdom man utvikler når man betrakter slike fenomener som det at alt er i forandring (anicca), alt kan gjøre vondt (dukkha), og ingenting er underlagt vår egokontroll (anatta) Og hvilken visdom utvikler man hvis man vurderer å vende seg bort fra det hele, hvis man mister lysten og helst vil gi avkall?

Ja, ikke sant, dette så jo riktig så dystert og pessimistisk ut, eller hva? Hvorfor i all verden kan ikke denne skribenten akseptere det autoritetene sier, og slutte å mase, tenker du kanskje. Buddhismen er ren pessimisme og verden er slett ikke noe å le av, ferdig med det.

Men hvilke svar gir Patisambhidamagga på disse spørsmålene? Den katalogiserer ulike grader av visdom, og konkluderer overraskende nok med at den som virkelig fatter og innser alle de fenomener som er nevnt i spørsmålene overfor, han oppnår den høyeste grad av visdom, nemlig den smilende visdom (eller "leende visdom" - hasapañña).

Ha, ha, - det hadde vi kanskje ikke ventet, eller hva?

Men hvordan fungerer så den smilende visdom? Lenger ut i samme kapittel får vi en nærmere analyse av dette igjen. Noe tørt og pedantisk, la gå, men likevel:

Hva menes med smilende visdom?

Smilende visdom betyr at den som smiler og ler mye, som er fylt av glede og munterhet, han oppfører seg godt overfor andre. Smilende visdom betyr at den som smiler og ler mye, som er fylt av glede og munterhet, han vet å styre nytelseslysten. Smilende visdom betyr at den som smiler og ler mye, som er fylt av glede og munterhet, han spiser med måte. Smilende visdom betyr at den som smiler og ler mye, som er fylt av glede og munterhet, han liker å holde seg våken. Slik utvikler han god moral, konsentrasjon og visdom. Han gjør seg fri, ved hjelp av fullkommen og frigjørende innsikt og visdom. Smilende visdom betyr at den som smiler og ler mye, som er fylt av glede og munterhet, han vet hvordan han skal meditere, og han liker å praktisere meditasjon. Han trenger inn i de fire sentrale kjennsgjerninger, utvikler oppmerksomhet og energisk pågangsmot, og får styrke til å gjennomføre det han har satt seg som mål. Han vokser i overbevisning og kraft, og utvikler de sju oppvåkningsfaktorene. Smilende visdom betyr at den som smiler og ler mye, som er fylt av glede og munterhet, han vandrer de edles vei, og kan nyte godt av treningens frukter. Smilende visdom betyr at den som smiler og ler mye, som er fylt av glede og munterhet, han trenger inn i den dypeste visdom og når fram til det endelige mål, som er å virkeliggjøre nibbana. Med smilende visdom oppnår man alt dette, det er dette som er smilende visdom.

Smilet og den befriende latter blir altså først beskrevet som noe som kommer av seg selv når vi forstår tilværelsens sanne natur. Deretter sier teksten at smil og latter i seg selv også er direkte medvirkende årsaker til frigjøring og innsikt.

Men dette har jo aldri vært noen hemmelighet blant buddhister. Jeg skulle like å se den som greidde å lese en samling zen-anekdoter uten å bryte ut i vill og uhemmet latter rett som det er. Eller hvem kan forlate Thailand uten å lengte tilbake til de mange vennlige menneskene som møter deg med et åpent og hjertelig smil i alle situasjoner? "Smilets land" er ekte - ikke bare et slagord i turistpropagandaen.

Buddhismen tar humoren på alvor, eller omvendt! Eller som Kumbel sier:

Den, som kun
tar spøg for spøg
og alvor
kun alvorligt,

han og hun
har faktisk fattet
begge dele
daarligt.

En god latter forlenger livet, men nå skal du faktisk også kunne le deg rett inn i nirvana! Kast bibler og sutraer på peisen og sett deg heller ned foran videoen med Tom & Jerry i stedet, så skulle frelsen være sikret! Det er jo nesten til å flire seg fordervet av, ikke sant?



Buddhisme
Hjem

Tlf.: 33 38 55 72, Fax: 33 38 62 56, E-mail: alberlie@online.no

Copyright @ 1999, Kåre A. Lie. All rights reserved.