P A Ñ C A S Î L A

-På Buddhas oppfordring-

Av

Ex. Pemaratana Bhikkhu

Om Buddhist-etikk for legfolk

BAKGRUNN

Hva som er moralsk og hva som er umoralsk har blitt et vanskelig spørsmål. Verdisynet vårt er i stadig forandring, og En forestilling om at moral er noe som hører fortiden til, får oss til å undre; hvordan målte man moral før ?

Så langt har vi visst om to typer moral: Lovens moral og religionens moral. Først var lovens moral en slags verdslig forlengelse av den religiøse moralen. Lov, etikk og religion var temmelig enstemmige da. Men i takt med sekulariseringen av samfunnet, har forskjellen på lovens og religionens moral utviklet seg til et stort gap. På toppen av dette har vi unektelig blitt "ulydigere" også. Innen dette er skrevet har 60'talls liberalismen og 70'åras mange frigjøringer fått gjennomgå mange ganger. Men hvor står vi nå, etisk sett ? I det moderne samfunnet er det ingen selvfølgelighet at alle har felles religiøs plattform. betydning.

Ny-konservative bølger skyller over oss fra tid til annen. Er disse forsøk på å ta det beste fra gamledager innpakket i den moderne, aerodynamiske livsanskuelse ? Er selveste anstendigheten "inn" igjen ? Eller er det bare blaff av nostalgisk selvopptatthet ? I så fall forklarer det hvorfor den nye skikkeligheten ser så påtatt og rar ut; fordi den mangler fundament ! Det er en mote. Etikk må nødvendigvis stå på noe, inngå i en overordnet sammenheng. F.eks. kristen-etikk. Den lærer oss moral for å tekkes Gud, så vi kan komme til himmelen når vi dør, eller være med i Guds rike som skal komme osv. Sosial-etikk har som mål å skape likhet og rettferdighet, her og nå. Mens Human-etikk prøver å gjøre alle til lags, uansett tro, kjønn og rase. Tilbake til spørsmålet; fantes det gode idealer før? -Ja, det fantes og det finnes.

Det finnes bl.a. i den store åndelige avdukningen som mange i vesten har opplevd når de oppdaget Buddhismen. I det vi har gitt opp den gamle dualismen moralsk og syndig, godt og ondt, kommer et friskt pust fra asia, som et vift av søt røkelse. En lære med stor vekt på moral, men som samtidig er pragmatisk nok til å treffe oss i tiden nå. For i denne middelveiens lære, møtes vi ikke av en løftet pekefinger med formaninger om at; du skal ikke gjøre ditt, og du skal ikke gjøre datt. Men den kaster ikke moralen over rekka heller, for så å la integritet bety uforbeholden utagering av hver minste viljesbestemte impuls. Ei heller forhellige alt som måtte bo i oss av lyster og laster med at, "det er naturlig".

Vi tror at det å lå seg dirigere av lyst og aversjon er frihet ! Det bunner i antagelsen om at: Jeg er hva jeg føler. Eller jeg føler hva jeg er, Eller, jeg er hva jeg vil, Eller, viljen er mitt selv. Disse antagelsene holder vi fast ved fordi vi mangler innsikt. På denne måten kreérer vi det illusoriske JEG'et. Vi identifiserer oss med ting som ikke er selv, meg eller mitt. Det er her vi kommer til kjernen av Buddhismen, læren om Anattâ - ikke selv. Å legge bak oss all klynging til det som er forgjengelig, til kropp & sinn. Til det som har forårsaket oss så mye lidelse, og som vil fortsette å kjølhale oss rundt livshjulet, med mindre vi tar fatt på denne rake veien som fører til enden på all lidelse, én gang for alltid. Denne veien starter her med Sîla.

Hva menes med Sîla ?

Vi kan si; en standard, eller dyd, eller bruke andre ord for å slippe smaken av fordommer som ordet moral har fått. Men jeg velger moral allikevel siden det blir det nærmeste på norsk, så får vi heller prøve å gi dette ordet en velfortjent ansiktsløftning.

I praksis er Buddhist-moral noe man trener i, heller enn underkaster seg. Man påtar seg en ramme av sikkhâpada'er -treningsregler. Enten som en permanent rettsnor, for en bestemt periode, eller anledning. Sikkhâpada kommer fra verbet sikkhati som betyr "å trene". Vi har flere sett med Sikkhâpada'er som er tilpasset forskjellige livssituasjoner og ønske om intensitet. De fem som denne lille boka handler om heter Pañcasîla og er for vanlige folk. Det fins også et sett med åtte som legfolk tar på buddhistiske helligdager. Dvs. Poya-dagene -nymåne og fullmåne. Det er ti forskrifter for noviser og nonner og hele 227 for munker med høy ordinasjon. Pañcasîla er ment å være minstekravet for en buddhist og er grunnlaget for et verdig menneskeliv. Disse er som følgende:

1. Avstå fra å drepe

2. Avstå fra å stjele

3. Avstå fra uansvarlig seksuell omgang

4. Avstå fra løgn

5. Avstå fra å drikke alkohol *

Dette er fem veldig gode klok-av-skade-råd, og ikke "De Fem Bud " i den forstand at de som bryter dem er syndere eller onde mennesker. De som ikke eier aktelse for slike grunnleggende etiske normer, er dumme snarere enn syndige, sett i fra buddhistisk perspektiv og læren om Karma.

"Som du sår, så høster du," heter et gammelt ordtak. Dette er faktisk Karma i et nøtteskall. Er loven om Karma nådig eller ikke ?Er den rettferdig eller urettferdig ? Disse spørsmålene er helt irrelevante, fordi vi må forholde oss til vår egen karma uansett. Som Buddha sa:

"Vi er vår egen karma's eier, og karma er vår arv. Født av karma og bundet til karma, lever vi opprettholdt av god og dårlig karma."

Videre når Buddha selv ble spurt om å definere Karma, svarte han: "Cetanâ aham bhikkhave kammam vadâmi." -Munker, det er intensjon jeg kaller karma! Herfra begynner det å bli klart hvorfor vi bør ha et definert moralsk standpunkt. For hvor klart ser vi våre egne intensjoner egentlig ? Hvem har vel ikke sagt og gjort dumme ting og angret etterpå.. Bebreidet oss selv for at vi ikke tenkte først. De fleste av oss er ikke fødte vismenn. Det er vanskelig å ta livet på frihånd, derfor føler vi mennesker at vi trenger moralske normer. Eller tenker kanskje folk slik som dette: Jeg vet best selv hva som er rett og galt, jeg trenger ingen ytre form. Jeg er et voksent menneske, jeg kan tenke og dømme selv. Er jeg kanskje noe verre enn alle de andre…? Jo, man kan selvsagt tenke slik, men hvorfor stoppe der ? Her er det snakk om å bruke vårt potensiale utover det som går akkurat. Å ha en aspirasjon er forskjellen, å prøve og bryte vår gamle forpliktelse til det middelmådige.

Litt teori

Handlinger er av tre slag, dvs. de kan ha tre forskjellige baser: Kroppen, talen og sinnet. Sîla kan sjekke kroppslige og verbale handlinger, men Sîla kan ikke (alene) rense sinnet. Dette er viktig å skjønne ! Meditativ kultivering må til, og rengjort moral har som funksjon å preparere sinnet for dette. Det er mange a-ha opplevelser i vente for en seriøs meditatør som kombinerer moral og meditasjon. De som mediterer kan se hvor viktig Sîla er, fordi det er først når de har god Sila at meditasjons-praksisen deres virkelig tar av. Dette er en toveis prosess. Først når et grunnlag av oppriktighet er etablert, kan genuin visdom begynne å folde seg ut i vårt mentale liv, noe som igjen fører til at vi ikke lenger føler oss fristet til å gjøre umoralske ting. Moral, konsentrasjon og visdom er Buddhas fulle lære i tre deler.

*(Utvider man de fem med å :

Avstå fra måltider etter kl. 12:00

Avstå fra dans, musikk og underholdning.(8) Samt smykker, parfyme og andre kosmetika

(9)Avstå fra å bruke høye luksuriøse senger og møbler

-så har vi de åtte litt mer kontemplative for helligdagene og meditasjons-retreater.

Splitter vi den syvende i to, og legger til som nummer ti :

10. Avstå fra å ta imot, og bruke penger

-så har vi de ti treningsreglene for de som tar ordinasjon som novise eller nonne.)

Reinkarnasjon

De som er inneforstått med ideén om gjentilblivelse (Populært kalt Reinkarnasjon ) bør vite at Sîla er en av forutsetningene for å bli født som menneske. Er det ikke nettopp moralsk bevissthet som skiller oss fra dyrene ? Det er noe i vår bevissthet som kjenner igjen høy moral, noe vi kanskje har glemt, men som vi beundrer når vi ser det. Hvorfor blir for eksempel de som ofte begår umoralske handlinger så provoserte av mennesker som ikke gjør det ? Hadde de ikke innerst inne følt at det de gjør er nedrig og uverdig, så hadde de heller ikke følt behov for å forsvare og rettferdiggjøre seg.

Vi har på en måte etterlevd Pañcasîla i minst èn tidligere eksistens, hvis ikke hadde vi ikke vært mennesker nå. At vår moral i antatte tidligere liv er så avgjørende for det vi er i dag, høres sikkert veldig dogmatisk ut for de som ikke har hørt om livshjulet, så vi må få klart for oss hva livshjulet er, og hva det innebærer at vi befinner oss midt inne i det.

Det synes å vrimle av liv på landjorda, men alt levende på land er lite i forhold til alt liv i havet, og alt synlig liv til sammen er ingenting sammenlignet med det totale mylder av vesener vi ikke kan se. Alle tenkelige og utenkelige livsformer utgjør en enorm gjennomstrømning av liv som begynner og slutter. Likesom en alt-konsumerende flodbølge av fødsel og død, fra de himmelske til de aller elendigste. Eksistenser vi bare kan tenke oss at finnes. Fjernt fra vår virkelighet som de er, men også nære oss idet vi kan oppleve sinnstilstander som samsvarer nært til slike veseners tilværelse. Antall mennesker i forhold til vesener på lavere eksistenstrinn, lignet Buddha med så mye sand som kan løftes opp med tommelfinger neglen, mot resten av sanden på jordas overflate ! Det vi bør forstå av dette er at nye kandidater til gjennfødsel i menneskeverden er det minste problemet, enten verdens totale folketall er på 1 eller 100 milliarder mennesker. Men hvor er alle på vei hen ? Alle vandrer vi langs én av fire tilværelses-veier : Fra mørke til mørke,eller fra mørke til lys, fra lys til mørke eller fra lys til lys.* Tør vi spørre oss selv ; hvilken kurs er jeg på nå ?

Vi gjennfødes, dvs. den mentale strømmen pådrar seg en ny skikkelse på basis av dens moralske og fortjenestesmessige kvaliteter. Buddhismens gjennfødsels-lære dreiet seg ikke om sjelevandring sånn som i mange andre orientalske tradisjoner. Hvis noen spør: Tror du på reinkarnasjon ? så må vi først få klargjort hva den som spør tror at reinkarnasjon er. Gjenntilblivelses-prosessen er ikke så helt ulik den transformeringen som skjer med oss fra øyeblikk til øyeblikk i livet nå. Den bevisstheten som gjennfødes er ikke identisk, er ikke den samme som bevisstheten fra den forrige eksistensen. Men den nye bevisstheten blir til direkte forårsaket av den forrige. Det er ikke helt den samme, men ikke helt annerledes heller. ( na ca so, na ca añño ) Buddha gav mange gode lignelser for å illustrere hva han mente. Som eksempelet med et ekko, eller lyset fra en lampe, avtrykket fra et segl, et speilbilde, eller melken som blir til smør. Ekkoet er betinget av lyden som utløste det, men ingen lydoverføring har funnet sted o.s.v …For hadde det vært full identitet mellom stadiene, så kunne ikke melk bli kjernet til smør og hadde det vært total forskjell, så kunne ikke smør ha kommet fra melk ( VIS. XVII,164 ff ) Grunnen til at jeg tok med alt dette om gjennfødsel her er at gjennfødsel er en etisk prosess, og for at dette perspektivet er en viktig motiverende faktor for å etablere høyere moralsk integritet.

Før vi går løs på pañcasîla i detalj, så vil jeg oppfordre alle til å ta dette moralske valget. Dette er grunnlaget for et godt liv. Det gavner en selv, ens familie, og samfunnet. Og det er nødvendig for å unngå lavere gjennfødsel. Hva mer trengs å sies til de som har åndelige ambisjoner om radikal transformering eller frigjørende innsikt, her i dette livet.

*Tamotama Sutta S.N. 3.1

"Den som tar liv og usant snakker,

tar i verden ting som ugitt er.

Går til andre menners maker,

og av sterk drikke avhengig især.

En slik graver opp sin egen rot,

her i denne verden."

Dhammapada 246-247

D e n f ø r s t e

Pânâtipâtâ veramani sikkhâpadam samâdiyâmi

-Jeg påtar meg treningen i å avstå fra å drepe levende vesener.

Alle er stort sett enige i at det å drepe mennesker er den værste handling man kan gjøre. Pâli-ordet "Pânâtipâtâ" betyr ordrett; å drepe det som puster. Det å drepe et menneske har et eget navn; "Manussaviggaham" for å ta det alvorligste først. Å drepe noen eller sette andres liv i fare er den eneste type forbrytelse man kan få livsvarig fengselsstraff for i følge norsk sivil lov. Så langt rettferdiggjør denne regelen seg selv som en nødvendig moralsk norm for menneskesamfunnet. Men vi stopper ikke der, fordi disse reglene inneholder dypere aspekter av Buddhismens mentale trening.

Denne regelens positive motstykke er barmhjertighet med alle levende vesener, derfor inkluderer den alt bevisst liv.

Vi dreper ustanselig her i denne verden. Noen dreper for å leve, eller for matens skyld, Det drepes innen forskning og vitenskap, noen dreper for å verge seg og sine. Vi dreper for skjønnhet og komfort, og t.o.m. for moro skyld og sport !

Fem faktorer for drap

For en som har tatt pañcasîla kan vi gå ut i fra de samme fem faktorene som fullbyrder regelbrudd for buddhistmunker. Munkenes Vinaya-disiplin gir oss følgende:

1) Objekt: Et levende vesen.

2) Bevissthet: Man er klar over at det er et levende vesen.

3) Intensjon: Man har til hensikt å drepe.

4) Anstrengelse: Enhver handling motivert av ønsket om å drepe.

5) Resultat: døden til følge av anstrengelsen.

Et eksempel på hvordan disse faktorene virker, kan være hvis man omtaler døden som bedre enn livet til en deprimert person, og ønsker at vedkommende skal ta selvmord. Hvis personen faktisk tar selvmord på grunn av det, er alle faktorene fullbyrdet og man har begått drap. Hvis ikke alle faktorene er til stede har man ikke brutt Pânâtipâtâ-regelen.

Aktiv dødshjelp

Barmhjertighetsdrap er helt fremmed for Buddhismen, men spørsmålet om (mer eller mindre) aktiv dødshjelp gjør krav på respons fra hver og en av oss.

Å dø er vondt både for den døende og for de pårørende, At man tilsynelatende sparer den døende for unødvendig lidelse ved å avslutte livet mekanisk, kan vi ikke tro uten videre. Dette er ofte de pårørendes dekk-motiv for å unngå det vonde som de opplever ved å se en av sine nærmeste ligge for døden. Et subtilt hat reiser seg i bevisstheten til de pårørende, et ønske om å bli kvitt, bli ferdig med denne vonde opplevelsen så fort som mulig. For å rettferdiggjøre aversjonen de føler, argumenterer dødshjelp-tilhengerne med at: Det er til det beste for den syke å få dø nå…Og hvis den syke selv ytrer ønske om å dø, så blir denne aversjonen helt usynlig for de pårørende selv.

Hva er det den døende skal spares for ? Lidelse er et annet ord for følelse. Vond følelse. Følelse tilhører sinns-gruppen i de fem khanda'ene. (De fem khanda'ene er: kropp, følelse, oppfattelse, sinnsdannelser, og bevissthet.) og er ikke et rent fysisk fenomen slik som mange tror. Opplevelsen av smerte er bundet til karma. Den er med andre ord konsekvensen av negative forhold som kommer til utrykk der og da. Smertene og lidelsen oppleves etter døden også. I hvert fall så lenge den negative karma'en er potent. Selvsagt bør vi gjøre alt vi kan for at syke ikke skal pines og ha det vondt. Hvis en syk dør som følge av tung smertestillende medisinering kan ikke dette regnes som drap så lenge hensikten med behandlingen på tross av eventuell risiko var å stilne uutholdelige smerter.

Faren med aktiv dødshjelp er at man kanskje pådrar seg status morder uten at det egentlig letter en døendes totale lidelser. Å ha tatt livet av mor eller far er to av 11 ting som diskvalifiserer en for livstid fra å kunne ta ordinasjon som buddhistmunk eller nonne iflg. Theravada-tradisjonen.

Abort

Ifølge Buddhas omfattende lære om levende vesener, er det liv allerede ved unnfangelsen. Hvis livet er noe som inntreffer på et senere tidspunkt, hva er livet da, og i så fall hvor kommer det fra ? Unnfangelse er en sammenkomst av kropp og sinn (nâma-rûpa), bevissthet er med andre ord en forutsetning for svangerskap. Å avbryte et svangerskap er således et drap. Det stiller seg selvsagt annerledes hvis et inntruffet svangerskap kan medføre døden for moren, i tilfelle graviditet utenfor livmoren, eller andre medisinske forhold som gjør at svangerskapet uansett ikke kan fullbyrdes. Ved inngrep i slike tilfeller er intensjonen først og fremst å redde et liv. På samme måte kan man ikke anklage en kirurg for mord når en pasienten dør under en operasjon hvor kirurgen prøver å redde livet til pasienten.

Hva med planteriket ?

Om dette holder det å fastslå at Buddha ikke var animist ! -Men, han la ned mange regler som munkeordenen må overholde for ikke å komme i konflikt med de som er det. Derfor har ikke munker lov til å ødelegge planter, frø eller spirer. Men det regnes selvsagt ikke som dreping, for selv om planter har liv så har de ikke bevissthet. I hvertfall ikke av den typen vi snakker om her.

Vegetarianer……

I Buddhisme og dreping-debatten kommer vi ikke utenom spørsmålet om kjøttspising. Hva sa Buddha om det ? Det å spise kjøtt i seg selv er en handling av typen "avyâkata-dhamma", som betyr ubestemt, eller ikke-uttrykt. Det å drepe er veldig negativt "akusala", men å spise kjøtt er en nøytral handling, under tre betingelser: Og det er at man ikke har sett, hørt eller fattet mistanke om at et dyr ble avlivet spesielt for å servere en selv. Disse forholdene må en munk sjekke dersom han blir tilbudt kjøtt og vurderer om han skal ta det imot. Videre har vi en liste over 10 typer kjøtt som Buddha av sosiale og estetiske grunner forbød Sangha å ta del i. Disse er kjøtt fra mennesker, elefanter, hester, hunder, slanger, løver, tigrer, leoparder, bjørner, og pantere. (Legg merke til at kuer ikke er med her enda dette ble nedlagt i India) I tillegg er rått kjøtt forbudt for munker.

Å gå på jakt eller fisketur er selvsagt noe en buddhist bør avstå fra !

Jeg har sett noen ivrige Buddhister som med stor entusiasme har gitt avkall på kjøtt og fisk, men som gjerne tar seg en øl eller et glass vin. Sett fra et rent buddhistisk perspektiv er dette en litt rar prioritering. Å drikke alkohol er en negativt uttrykt handling, men det å spise kjøtt er som sagt ikke det.

De som prøver å leve mer og mer etter buddhistiske praksis bør huske på at dette er en gradvis prosess. Vi bør ta én ting av gangen, og være oppriktige i måten vi går frem på.

Vipâka

Å drepe eller skade noen gir kort levetid og dårlig helse i dette livet, eller i kommende liv.

De karmiske følgene av å drepe avhenger både av drapsmotivet, drapsobjektets natur og spirituelle potensiale. Ergo er det mye tyngre karma vedheftet et menneskedrap enn ved å drepe dyr. Spesielt ille er drap motivert av hat, og hvis man dreper sine egne velgjørere som foreldre, lærere og støtte-personer. Listen topper man ved å ta livet av en som er opplyst, eller av de som lever et høyere moralsk liv, som munker og nonner. Men selv en mygg eller en maur teller.

Medfølelse og toleranse er det Buddhismen har fått godt rykte for her i vesten. Den konsekvente ikke-voldslinja og uhevngjerrighet som Buddhismen har stått for i over 25 århundrer, kommer fra dette fundamentet i den tidlige Buddhismen.

Den som søker sin egen lykke,

og slår en harmløs lykkegjeger.

Opplever ingen lykke heretter.

Dhammapada 131.

For mer om kjøttspising, se: Jivaka Sutta. M.N. 55

Âmagandha Sutta S.n.p. II.2.

D e n a n d r e

Âdinnâdânâ veramani sikkhâpadam samâdiyâmi

-Jeg påtar meg treningen i å avstå fra å ta det som ikke er gitt.

Nummer to er også en aksepterbar norm for de aller fleste. Men tross sin tilsynelatende utvetydighet, er denne regelen en av de mest kompliserte. I hvertfall blant de 227 som munkene må overholde. Kommentarene er veldig omfattende her og utdyper så det ikke gjennstår et eneste lite smutthull. Men siden dette dreier seg om legfolks pañcasîla, så tar jeg med disse tingene fra munkenes Vinaya kun for kuriositet og fordypnings skyld. Det er blant annet listet opp 25 måter en tyv kan føre bort, skjule, eller omplassere det han stjeler på. Selve gjerningen kan fullbyrdes av en selv, eller indirekte ved at man beordrer en annen til å stjele. Selv det å påvirke noen til å gi opp sitt eierskap, ved overtalelse, pressing eller endog juridisk søksmål, teller her, hvis man dermed oppnår urettmessig eierskap.

Denne regelen reiser mange aktuelle spørsmål om samfunnet vårt. Både det private og det offentlige. Hvilke prinsipper gjelder i næringslivet vårt ? Hvor langt er det mellom vinning og svinning, mellom utbytte og utbytting ? Vi ser fort at denne treningsregelen henger i hop med det femte leddet på den åtteleddede veien nemlig; Rett levnet, som for oss betyr å finne et rent yrke. Det kan være vanskelig å finne en jobb hvor man ikke direkte eller indirekte er med på å utnytte andre mennesker, dyr eller naturen. All sympati med de som prøver å balansere et meditativt liv med det å måtte tjene til livets opphold og forsørge andre. Alle kan ikke jobbe i barnehage, like lite som alle ikke kan bli munker. De fleste må ut i en form for verdiskapende arbeid, hvor den sterkestes rett fortsatt gjelder. Derfor må vi prøve å utvikle en spesiell etisk forretningssans. Dette er noe som vil komme naturlig for en som lever med pañcasîla over tid. Vi utvikler en ny sensitivitet til verden rundt oss på basis av vår egne moralske bevissthet. Hvis man foreløpig motvillig deltar i en tvilsom virksomhet på jobb, kan man begynne med å holde rent bord i sitt private liv. Sånn som ikke å snyte skatt, unnlate å betale lisenser og avgifter man er pliktig til. Sniking, utnytte ditt og datt på en småkjeltring aktig måte. Man kan la være å handle gjennom dubiøse kontakter, smugle ting o.s.v. Kan hende man lurer hele verden, men man kan ikke lure seg selv. Hvordan ha fremgang i noe så sjels-intimt som meditasjon hvis man ikke er ærlig ? Hvordan konsentrere et sinn med dårlig samvittighet ?

Faktorer for tyveri

Her er det også fem ledd vi kan låne fra munkenes detaljerte regel for å klargjøre grensene.

Objekt: En ting som tillhører en annen person, gruppe, eller et sted.

Bevissthet: Man vet at tingen tilhører en annen person, gruppe, eller et sted.

Intensjon: Man bestemmer seg for å stjele tingen.

Anstrengelse: Man tar tingen i besittelse.

Verdi: Objektets verdi.

Den siste betyr at hvis man tar noe som er praktisk talt verdiløst så teller det ikke. Det er vanskelig å gi en minste sum i kroner og øre, for tekstene våre opererer med en gammel Indisk myntenhet de kaller Pâdâ. ( En Pâdâ til-svarer en fire-og-tyvende-del "unse troy" av uraffinert gull ) Eller i hvert fall av en slik verdi at man ville bli straffet for tyveriet. Man kan ta noe å bestemme seg for å returnere eller erstatte det siden, uten at det er tyveri. Eller ta noe i tiltro, som vil si at man er sikker på at man er velkommen til å ta seg til rette.

Vipâka

Her er også det karmiske resultatet temlig åpenbart; å stjele av andre slår tilbake på en selv, og fører til tap av eiendom, ruin og fattigdom. Se hvordan noen mennesker gjentatte ganger utsettes for tyverier. Noen har til stadighet innbrudd i bilen, hærverk på hytta, tyver i huset mens de er på ferie. De blir overfalt og ranet, skifter lås i døra gang på gang. Mens andre igjen er aldri utsatt for noe slikt. Tvert om, noen enkelte er temmelig uvørne og bryr seg ikke om å låse når de går hjemmefra engang. Lar stadig vekk bilen stå åpen og er dårlig forsikret. Men disse folka har aldri innbrudd og får ha bilen sin i fred. Merkelig! Er det bare tilfeldigheter, eller er det slik at alt har sin årsak ?

Han som i verden ei stjeler,

verken langt eller kort,

fint eller dårlig,

stort eller smått,

Han kaller jeg en Brâhmana.

Dhammapada 409

D e n t r e d j e

Kâmesumicchâchârâ veramani sikkhâpadam samâdiyâmi

-Jeg påtar meg treningen i å avstå fra seksuelt misbruk.

Denne regelen er den mest intime av de fem. Den utfordrer spesielt holdningene til oss i de såkalt seksuelt opplyste landene. Her er fri sex noe minst to generasjoner har sloss for, og det eneste som ikke er lovlig når det gjelder sex nå, er voldtekt, og seksuell omgang med mindreårige. Utroskap er slett ikke straffbart og den sviktede part får heller ikke automatisk innvilget skilsmisse av den grunn. Det som i gamle dager het å drive hor, heter nå: å prøve seg frem. Og hvis man bruker kondom når man driver hor, så heter det: sikker sex ! En av de fremste Sangha-lederne på Sri Lanka

Ven. Madhie Paññâsîha Mahathera sa i en tale at: "Nå beklager folk seg over at vi ikke har funnet effektiv medisin mot sykdommen AIDS, men Buddha gav oss den beste medisinen mot AIDS for 2500 år siden, nemlig Pañcasîla."

Det denne tredje regelen først og fremst gjelder er utroskap, og utuktighet. Å ha en eller flere på si som ens ektefelle, samboer eller kjæreste ikke vet om. Eller at en som er uten et eget fast forhold går i mellom og ødelegger andres forhold og familier.

Dette er en sikkhâpada legfolk ikke deler med munkene som forventes å leve i sølibat. Så her har vi ingen liste over faktorer for regelbrudd. Men et annet sted finnes det en liste over jenter/kvinner som er under andres ansvar eller verge. Denne lista er interessant her fordi denne regelen krever en definisjon av hvem som er en passende partner og hvem man ikke uten videre kan innlede et samliv med.

Ei jente er beskyttet av:

1. Mor

2. Far

3. Foreldre

4. En bror

5. Ei søster

6. Slektninger

7. En linje Dvs. hennes klan eller stamme

8. Hennes religion. Dvs. av trosfeller

9. Hun er forlovet / trolovet noen

10. Beskyttet av en kjepp. (Slik at hvis noen prøver seg på henne får han smake kjeppen !)

En av kommentarene sier: beskyttet av en blomsterkrans. Slik at hun er utilnærmelig så lenge hun bærer kransen.

Denne lista bærer tydelig preg av gamle sosiale forhold fra Asia, men vi forstår at det å innlede et samliv med noen er en ting som angår familien og samfunnet vi lever i, både den gangen og nå i dag. En annen ting som var vanligere før men som fremdeles praktiseres i noen land er bigami, eller flerkoneri. Noen av Buddhas fremste tilhengere var konger og fyrster som holdt store haremer. Hva mente Den Opplyste om det, han som selv var født tronarving til Sakya kongeriket ? Han ville selvsagt ikke anbefale noen å samle et harem rundt seg, han som selv var munk. Men alle kvinnene i et harem var under kongens beskyttelse og ble forsørget av ham. De var ikke forlovet eller gift med noen utenfor kongens palass, så hva kunne han anklage kongene for om ikke annet enn grådighet ? Her blir det opp til hvert enkelt lands lover og kultur.

Buddhismen er en åpen religion, og ganske fri for puritanisme. Synd er også et irrelevant begrep i Buddhismen fordi det ikke er en ekstern makt som straffer og belønner oss, men det er vi selv som høster konsekvensene av det vi gjør. Ekteskapet er ikke hverken guddommelig eller hellig i Buddhismen, men en rent verdslig institusjon. Derfor får mange inntrykk av at Buddhismen er mye friere angående sex enn andre religioner. Men før noen bejubler Buddhismen av den grunn, må vi huske på at denne religionens utgangspunkt er et monastisk fellesskap hvor sølibat er det opplagte ideal, og at lidenskapsløshet er synonymt med Nirvana, som er hele denne lærens mål.

Men vi erkjenner at veien til dette målet er lang og gradvis. Først og fremst må vi få et sunt, kontrollert forhold til seksualitet. Gjennom å leve middelveien klarner vi opp, og ser tydeligere seksualitetens rette plass i livet. Da får vi et mer avslappet forhold til hele den seksuelle lore, slik at usunne nevrotiske både seksuell overfiksering på den ene siden, likesom skam, skyld og fortrenging begge kan få opphøre.

En annen ting som kjennetegner vårt forhold til sex, er hvor ofte vi tenker på det. Sex er først og fremst en mental preokkupasjon ! De som mener at denne intense interessen er noe vi er pålagt av vår biologiske natur vil ikke tro at det er mulig å leve i sølibat. Og i hvert fall at de som gjør det enten ljuger eller undertrykker seg selv til vanvidd. Forskjellen på de som lever i sølibat, og de som hevder at sølibat er unaturlig og farlig, er at sistnevnte aldri har lært å meditere. Her siterer jeg

Cûladukkhakkhandha Sutta for litt moralsk støtte.

"Når en høy disippel har sett klart med riktig forståelse, slik det faktisk er,

hvor lite tilfredsstillelse sansenytelser gir og hvor stor deres utilstrekkelighet er,

og han oppnår lykke og nytelse adskilt fra sanselig begjær og ugunstige sinnelag,

eller noe høyere enn det. Da er han ikke lenger interessert i sansenytelser."

Vipâka

Seksuelt misbruk har fiendtskap som følge. Man vil bli foraktet her og nå og i kommende liv. Vi bør huske at vårt lille sidesprang kan gjøre livet bittert for flere generasjoner etter oss. Dårlig råd og et lavt selvbilde forfølger barna fra hjem hvor familien blir delt opp gang på gang.

"Fire ulykker rammer en uforsiktig mann som begår utuktighet:

misfortjenste og dårlig søvn, han klandres og går til sørgelighet."

Dhammapada 309

D e n f j e r d e

Musâvâdâ veramani sikkhâpadam samâdiyâmi

-Jeg påtar meg treningen i å avstå fra å snakke usant.

Denne regelen er det mange som tror de etterlever helt uten videre. Men det er først når vi bestemmer oss for ikke å lyve at vi blir klar over hvor ofte vi lyver. Av de fem pañcasîla'ene er dette den desidert vanskeligste å holde for de fleste. Sett til side dreping og stjeling, og det er jo ikke hver dag vi blir tilbudt uforbeholden sex, og sterke drikkevarer. Men å snakke, det gjør vi hver dag fra vi står opp til vi legger oss. (Hva vi sier i søvne gjelder ikke her)

Den positive siden av denne regelen er Rett tale, som er det tredje leddet på den Edle Åtteleddede Veien. Rett tale er fri for usannheter, konstruktiv, vennlig og i tide. Talen er veldig nært tilknyttet sinnet og er derfor tilsvarende uberegnelig og vanskelig og kontrollere. Dette er et område med mange sjatteringer. Alt fra grov løgn til subtilt misvisende fraser og smiger. Vi hører ofte denne dialogen: Hei, hvordan har du det? -Jo, bare bra !….. Slik prat er vanlig høflig utveksling, men ærlig talt, hvem er det som har det BARE bra ? Det kreves mot for å snakke sant. Sannheten forplikter oss til å tåle ubehageligheter. Den er som kjent både hard og nådeløs. Det er få ting folk er så økonomiske med som sannheten.

To faktorer

Denne regelen har to faktorer: Intensjon og anstrengelse. Intensjon er ønske om å villede noen.

Anstrengelse er det man gjør for å formidle usann informasjon. Man trenger med andre ord ikke å snakke. Å riste på hode i stede for å nikke holder. For å bryte denne regelen må man fortelle en bevisst løgn. For å lyve fullt vitende er man klar over at man lyver på tre tidspunkter: Før han lyver vet han at: -Jeg skal fortelle en løgn. Mens han lyver vet han: -Nå lyver jeg. Etter å ha løyet vet han: -Jeg løy. Det regnes ikke som brudd hvis det er en spøk, hvis man forsnakker seg, eller snakker fort og glipper. Kommentarene inkluderer også i ikke bruddstilfellene hvis man lyver fordi man er presset av angst. Og selvsagt hvis man er i ubalanse, er gal, eller har delirium.

Tungen, benløs som den er,

Har kraft til å knuse ben.

(Gresk ordtak)

Litt om å snakke

Talen kan såre, skape misforståelser og starte kriger. Eller forlike, gi visdom, skape harmoni og fred. Som en regel kan vi si at det snakkes for mye. I den gamle kinesiske boka Tao Te Ching står det: "Best sagt det usagte !" Dette rådet kunne nok Buddha til dels være enig i. Han rådet munkene til å beholde edel taushet hvis folk kom bare for å disputere med dem. "På den måten gjør han til beste for seg selv, til beste for den andre, til beste for dem begge" Denne fjerde regelen kan utvides med tre sub-sikkhâpadâ'er. At man i tillegg avstår fra Pisunâ-vâcâ -baksnakking og sladder. Men velger tale som fremmer vennskap og harmoni. Pharusâ-vâcâ -grov, hard tale. Tre eksempler er skjellsord, fornærming, og sarkasme. Motgiften er å lære seg tålmodighet, ikke føle seg nødt til å ta igjen. Spre vennlig sympati med den som bruker seg på oss i stedet for å bjeffe tilbake. Samphappalâpâ -Vi kan se av Pali ordet uten å kunne Pali at dette betyr plapring ! useriøs tullprat som pisker opp sinnets grums. Dette bør en yogi eller en som mediterer avstå fra. Ikke bare å unngå slik tale selv, men man må også lære å bli mer selektiv ovenfor hva slags underholdning og informasjon man eksponerer seg for. Vår tids enorme omfang av media og kommunikasjon leverer et konstant sansebombardement som trekker sinnet til en yogi stikk i motsatt av den retningen han prøver å gå.

Vipaka

Rykter og usanne historier som verserer om ens egen person er karma-resultatet av løgn. En som lyver nyter ingen respekt, ingen tar ham alvorlig, og han blir aldri hørt.

"Ingen forbrytelse er han ute av stand til å begå;

Løgneren som er likegyldig til verden heretter"

(Dhammapada 176)

D e n f e m t e

Surâ-meraya-majja-pamâdatthâna veramani sikkhâpadam samâdiyâmi

-Jeg påtar meg treningen i å avstå fra å drikke alkohol.

Når folk i vesten blir oppfordret av Buddhistiske lærere til å ta pañcasîla er det alltid mange som faller fra her. De har tusen gode unnskyldninger for ikke å kutte ur alkohol. Bedyrer sine gode drikkevaner og at det aldri er snakk om fyll. Tvert imot, de drikker bare nå og da, i godt selskap, ved spesielle anledninger, og da aldri noe mer enn et par glass øl eller vin….. Så man blir fristet til å spørre hvorfor det er så vanskelig å slutte da, hvis det bare er snakk om et glass i ny og ne ?

Ikke et eneste skritt på veien mot opplysning er gratis. Det kreves at vi hele tiden gir slipp på ting. Nekkhamma -avkall, eller evne til å ofre noe, er en av de ti Paramita eller kvalitetene som en Buddha fullendte gjennom flere liv før den store oppvåkningen. Han sa: "Til slutt må vi gi opp gode ting, hva trenger jeg å si om de dårlige?" For de som ikke skjønner dette viste Buddha oss seks konkrete farer forbundet med drikking: "Tap av penger, tiltagende krangling, tilbøyelighet for sykdom, tap av ens gode navn og rykte, uanstendig eksponering av egen person og svekking av intellektet" Dette er fra den kjente Sutta'en om råd til legfolk, Sigâlaka Sutta D.N. 31. I den peker Buddha på flere farer som har nær tilknytning til drikking og kulturen rundt det: Som å drive gatelangs til upassende tider, å stadig oppsøke show. Gambling og spillemani. Dårlige venner, og late vaner.

Den siste av de fem treningsreglene er den avgjørende og viktigste, fordi den effektivt forhindrer at vi bryter en av de fire andre. Bryter vi denne så øker sjansene fra mulig til høyst sannsynlig at en av de andre ryker også. (Regner med at banale eksempler er overflødige her) Samfunnets ambivalente holdning til alkohol er interessant. Et lovlig rusmiddel javel, men bare så vidt kan det synes når vi tar alle forbeholdene i betraktning: Aldersgrense, statlig kontrollert utsalg, bevilgningsplikt, tidsbegrenset skjenkingstid osv. Interessant at en drikke hvis inntak regnes som kultur, gir tap av førerkort og fengselsstraff hvis man kjører bil etter å ha inntatt selv små mengder av den. Eller sparken fra jobben hvis man gjentatte ganger stiller der i "kultivert" tilstand. Bortsett fra alkohol (fordi det er sosialt akseptert her) har samfunnet ellers ingenting til overs for rus. De som tar andre relativt svake rusmidler som marihuana og cannabis, (som er akseptert i andre land) regnes for narkomane og dømmes meget hardt her.

Buddha la ned alkoholforbudet etter en episode hvor munken Sagata ble skjenket full på due-brennvin (En sterk drikk de hadde i India med samme farge som due-ben) av folk i byen Kosambi. Ærverdige Sagata var kjent for å besitte supernormale evner og hadde nettopp nedkjempet en fryktelig Nâga (en for oss ukjent skapning) ved å bruke sine spesielle krefter. Buddha fikk høre at Sagata lå og sov på veien og ba de andre munkene bære han inn. Munkene hentet ham og la han til sengs med hodet i retning der Buddha satt. Men så snudde Sagata seg i ørska og la seg til å sove med føttene mot Buddha. Da spurte Mesteren de andre munkene.

"Var ikke Sagata respektfull og underdanig mot Tathâgata før ?

-Jo mester, svarte munkene.

Men er han respektfull mot Tathâgata nå ?

-Nei mester.

Og har ikke Sagata nettopp kjempet mot Nâga'en Ambatittha ?

-Jo mester, det har han.

Men kan han kjempe selv mot en salamander nå ?

-Nei mester." (S.B. 6.1)

Altfor mange kriminelle handlinger, dødsulykker, skilsmisser og menneskelige tragedier har alkohol- påvirkning som direkte eller indirekte årsak. Alkoholisme er en arvelig sykdom. Noen har genet som gjør at de lett kan bli avhengige. Kanskje vi selv ikke har disse arveanleggene og føler at alkoholen aldri er noe problem for oss. Men hva med våre egne barn, eller andre i familien vår… Vi kan ikke være sikre på at de ikke er tilbøyelige til å bli alkoholikere ! Er det ansvarlig å være med på å forsterke signalene om at alkohol er obligatorisk i nesten all sosial omgangsform ? I vår del av verden ser det ut til å være veldig vanskelig å være åpne for hverandre uten å bedøve sinnet først. Til og med mellom mennesker som kjenner hverandre godt. Tør vi ikke stå for det vi gjør når vi har det moro uten å ha noe å skylde på i ettertid (som om fylla ikke var selvforskyldt) Hvis vi klarer og gjøre dagliglivet vårt mer kompatilbelt med fritiden vår, så tror jeg at flere vil kunne gjenoppta vår søken etter et mer meningsfylt liv. De som tar disse utfordringene på alvor er ekte Buddhister.

Vipaka

Det karmiske resultatatet av å ruse seg med alkohol er tilbakesatte mentale evner.

Fem fordeler ved god moral

"Her husholder, er de fem fordelene for en som er av god moral og som lykkes med god moral. Hvilke er disse ?

1. Fordi han er samvittighetsfull i sitt virke, kommer han seg til stor velstand.

2. Han får rykte på seg for sin ærlighet og gode oppførsel.

3. Han trer inn i en forsamling med selvtillit og sikkerhet, enten det er en samling av adelige, viktige eller vanlige folk.

4. Han dør uforvirret.

5. Etter døden etter kroppens oppløsning, dukker han opp igjen i en god tilstand, en himmelsk verden.

-Dette er de fem fordelene ved god moral, og suksess i moralsk levnet."

(Mahaparinibbâna Sutta DN 16)

Buddhisme
Hjem