English

Spor av vikingenes sanger



Denne boken, som er skrevet på norsk og engelsk, presenterer en detaljert studie av sanger som kan stamme fra vikingtiden.

I tillegg til å utforske et glemt kapittel av vår musikkhistorie, tar denne boken også sikte på å være en praktisk bruksbok for vikinglag og andre vikinginteresserte.














Litt om innholdet i boken.

I del 1. drøfter jeg hva vi vet om germanernes og vikingenes sanger fra manuskripter, sagaer og andre historiske kilder, fra arkeologi, ikonografi og muntlige overleveringer. Her finnes også en grundig musikkvitenskapelig analyse av melodier fra gamle kilder og en drøfting av hvorfor disse melodiene kan være autentiske sanger fra vikingtiden. I et eget kapittel gir også middelaldermusikkhistoriker Maja Lillian Marcussen sin analyse av emnet. Jeg drøfter også hvilke instrumenter vikingene kan ha brukt, og gir noen forslag til hva man kan spille på dem.


I del 2. finnes sju skandinaviske sanger fra vikingtid og tidlig middelalder. Disse omfatter blant annet noen sanger fra Edda og noen skaldekvad:

Voluspå (fra Edda)

Håvamål (fra Edda)

Ragnar Lodbroks kvad, eller "Kråkemål"

Harald Hardrådes kvad (fra Morkinskinna)

Drømde mik en drøm i natt (tidlig dansk)

Nobilis humilis, eller Magnushymnen

Lilja (Island, middelalderen)


For å gjøre boken mer anvendelig for dem som vil framføre disse sangene, har jeg lagt til et utvalg av populære sanger og dansemelodier fra land vikingene var i hyppig kontakt med. Disse melodiene er fra middelalderen, altså litt yngre enn den egentlige vikingtiden:

Edi beo thu (England)

Jesu Christe milde moder (England)

Sumer is icumen in (England)

... pluss mange andre.


I tillegg er det tatt med noen dansemelodier fra middelalderen. Her er noen eksempler:

Estampie real nr. 5 (Frankrike)

Lamento de Tristano (Italia)

La Rotta (Italia)


Noen få nordiske folkesanger med vikingtema er også tatt med, som f.eks.:

Sigurdskvadet (Færøyene)

Sangene og dansene framføres her av medlemmer av ensemblene "Strengleikr" og "Renessanse Consort": Maja Lillian Marcussen, Therese Ranek, Tove Gleditsch Lie, Kåre A. Lie, Geir Bremnes og Sigmund Fjellberg.


Boken er utgitt av Midgard historiske senter, og fås kjøpt ved å henvende seg til: info@midgardsenteret.no


Her følger et kort sammendrag av noen hovedtanker bak denne boken:


Hvordan var vikingenes sanger?

Vet vi om de i det hele tatt sang? Og hva med musikk - hvilke instrumenter kjente de?

Spørsmålene er mange. Vi vet dessverre mye mindre enn vi gjerne skulle ha visst. Noen hint og noen bruddstykker har vi, og ut fra disse skal vi forsøke å sette sammen et bilde av hvordan vikingenes sanger kan ha vært. Ettersom kildene til dels er sene og usikre, må det nødvendigvis bli et visst element av tolkning og gjettverk i ethvert forsøk på å gjenskape vikingtidens sanger. (Og for ordens skyld - selv om viking strengt tatt var betegnelse for slike som dro ut på plyndringstokt, bruker vi her ordet i sin egentlige ukorrekte, men "populære" betydning, som en betegnelse for alle norrøne mennesker som levde i vikingtiden)

Hvordan kan vi vite at vikingene sang? Adam av Bremen levde på slutten av vikingtiden. Han besøkte ikke selv Uppsala, svearnas store helligdom, men han fortalte at ved blotfestene der sang svearne sanger som var så uanstendige at han ikke ville gjengi dem. Sagaene forteller også om sang. I Laksdølasaga fortelles det om en mann og kone og sønnene deres som drev med farlig, men fager seidsang, og i Eirik Raudes saga fortelles det om en volve som sang - men hun måtte ha assistanse fra en kvinne til som kunne den nødvendige sangen. Hvis de måtte være to for å synge - kan det bety at sangen var tostemt? Kanskje. Men ikke nødvendigvis. Det kan også tenkes at den andre kvinnen skulle synge seidkvinnen ut av transen. Men i alle disse tilfellene var det altså flere til stede som deltok i sangen.

Verken Adam av Bremen eller sagaene gir oss noen noter. Så hvordan var da melodiene? I vikingtiden var vår tids noteskrift ennå ikke utviklet. De eneste som noterte melodier, med en forløper for moderne noter, var kirkens folk nedover i Europa. Og det var først da kristendommen kom nordover, etter at den egentlige vikingtiden var slutt, at vi får noen få melodier å gripe tak i.

Noen slike melodier finnes fra Trondheim, fra miljøet omkring vår største middelalderkatedral. Disse melodiene ser imidlertid ut til å være i tradisjonell europeisk middelalderstil (gregoriansk), og tyder ikke på å være influert av noen særegen nordisk sangtradisjon.

Annerledes forholder det seg imidlertid med den nest største middelalderkatedralen som ble bygd i Norge, nemlig Magnuskirken på Orknøyene. Kirken ble innviet i 1137, og kanskje var det ved den anledningen Magnushymnen først ble sunget. Eldste kjente manuskript er imidlertid fra 1280.



Nobilis humilis. Fra manuskriptet med Magnushymnen.

Magnushymnen skiller seg radikalt fra den tidens kirkemusikk i Europa ved at den har to stemmer som følger hverandre nesten helt konsekvent i parallelle terser. Den store tersen ble regnet som et dissonerende intervall i Europa den gangen (trolig som en følge av at instrumentene ble stemt i pytagoreisk stemming, som gir rene kvinter, men skjærende stygge terser).Men slik var det tydeligvis ikke i Norden.



Magnushymnen i moderne transkripsjon.

Den engelske forfatteren Giraldus Cambrensis som levde omtrent på den tiden, forteller også at tostemmig sang var vanlig i de områdene der vikingene hadde bosatt seg, men ellers ukjent, slik at han regnet denne skikken som en arv fra vikingene.

Er dette et spor? Spilte den store tersen da en viktig rolle i vikingenes sangstil?

Årene går, og kildene er stort sett tause. Vikingtiden og dens tradisjoner blir fjernere og fjernere, språk, musikk, tanker og tradisjoner skifter over hele Skandinavia.

Men på Island lever vikingenes språk videre, med bare små forandringer. Og på Island finner vi også vårt neste spor.



Eller rettere sagt, i Paris. Året er 1780. J. B. de la Borde utgir et verk med tittelen "Essai sur la Musique ancienne et moderne". I denne boken lar han bl.a. trykke 5 melodier til norrøne tekster - "slik som man i dag synger dem på Island" - som han sier. Hans kilde er den dansk-tyske musikeren Johann Ernst Hartmann som slo seg ned i København i 1762, og det er rimelig å anta at Hartmann har melodiene fra islendinger som besøkte det som også var Islands hovedstad den gangen.

Melodiene er til vers fra Voluspå, Håvamål, to skaldekvad og det kristne middelalderdiktet "Lilja".

1780 er ikke akkurat vikingtid. Hvor autentiske kan disse melodiene være?


Fra Voluspå.

Det forunderlige er at de tre første av dem, melodier til Voluspå, Håvamål og Kråkekvadet fra Ragnar Lodbroks saga, ser ut til å være i praksis samme melodi. De er alle bygd opp over en fleksibel sangformel som med små variasjoner er tilpasset litt forskjellige versemål. En slik "stevtone" eller sangformel som kan brukes til det meste, kan godt ha rot i gamle, muntlige tradisjoner. Og enda mer forunderlig ser det ut til at disse melodiene er bygd opp omkring den store tersen. Dette er det sentrale intervallet, og toneomfanget går bare én tone over og under dette, slik at hele toneomfanget ikke blir mer enn en kvint.

Dette karakteristiske trekket, at melodiene er sentrert omkring en stor ters, finner vi også igjen i en annen skandinavisk "utbygd", nemlig de svensk-estiske bygdene. Og vi vet fra andre sammenhenger at nettopp slike perifere områder ofte tar bedre vare på arkaiske trekk enn de sentrale områdene gjør.


Kong Harald Hardrådes kvad.

Den fjerde av de la Bordes melodier, en melodi til et kvad av kong Harald Hardråde som også Snorre gjengir, er annerledes. I motsetning til de tre foregående melodiene begynner og slutter den ikke på det som ville ha vært durtonika, men på tersen. Den gir nesten inntrykk av å rope etter en understemme i parallelle terser, og dersom vi setter til en slik understemme - i samme stil som understemmen til Magnushymnen - fungerer disse stemmene utmerket sammen. Kan det tenkes at vikingene spontant improviserte tersparalleller til sangene sine?


Et vers fra Lilja.

Den femte og siste av de la Bordes sanger, "Lilja", er helt annerledes. Med sin gresk-klingende toneart er det mulig at denne vakre melodien er en suvenir som en eller annen Miklagard-farende har tatt med seg hjem.

Fra en tidlig dansk kilde har vi en annen melodi: "Drømde mik en drøm i natt", som Danmarks radio i mange år brukte som pausesignal.

Komponisten Kjell Habbestad gjorde bruk av noen av de la Borde-melodiene da han komponerte musikk til Mostraspelet. På en CD-innspilling finnes disse melodiene tilgjengelig både i enkle versjoner og i Habbestads interessante symfoniske utsetting.


Hvilke instrumenter kjente vikingene?

Sagaer og kvad nevner harpe, og det kan godt ha vært små trekantharper. Men mer sannsynlig er det kanskje at når sagaene taler om harpe, mener de det instrumentet vi kjenner som lyre. Et slikt instrument er det funnet spor etter i Sutton Hoo-skipet i England litt før vikingtiden, og vi ser det i treskurd fra norsk middelalder, litt etter vikingtiden. Arkeologene har også funnet rester av forskjellige slags fløyter, en lur og andre blåseinstrumenter. Men lyren ("harpen") var kanskje hovedinstrumentet.


Venstre: Kong David med "harpen", anglosaksisk bokillustrasjon fra 700-tallet. Midten: Lyre. Høyre: Gunnar i ormegården slår harpen med tærne. Harpen er en lyre med innsvungne kanter, som står opp-ned i bildet.

Vi vet ikke noe om stemming og spillestil, vi vet ikke om man akkompagnerte sanger på lyre eller om sang var én ting og instrumentale slåtter noe helt annet.

Men ut fra alle disse elementene som vi kjenner, og som vi har omtalt over, er det jo lov å fabulere og leke litt, og lage seg mulige rekonstruksjoner.

Dette har jeg ved flere anledninger gjort sammen med min kone Tove, noen ganger også sammen med venner fra Renessanse Consort. Og selv om det villig skal innrømmes at de innbefatter et stort element av tolkning og gjetting, kan det nok likevel hende at dette er den beste og mest plausible tilnærmingen til "ekte" vikingsanger som finnes.



Haralds kvad synges for Borre Vikinglag i Bryggerikjelleren i Horten.

Vi synger Magnushymnen og Haralds kvad tostemt, med eller uten strengeleik til. Vi framfører Voluspå, Håvamål og Ragnar Lodbroks kvad - med veksling mellom sang og resitasjon - til akkompagnement av lyre og kanskje også en fidla eller gigja. Vi synger og spiller Lilja, denne underlig gripende hyllesten til kristendommens Gud, som fortrengte de gamle gudene.

Vikingene var vidfarne folk og tok naturligvis også med seg sanger og danser hjem fra sine Syden-turer. Vi hører om profesjonelle "leikarar", musikere, sjonglører og dansere, som underholdt vikingkongene med ferskeste listepop fra kontinentet.

Derfor pleier vi også å framføre noen slike dansemelodier i tilknytning til vikingsangene, for å illustrere det kulturmøtet som allerede da fant sted, møtet mellom lokal og europeisk musikktradisjon.



Ragnar Lodbroks kvad (Kråkekvadet) synges til lyre og fidle.


Musikk Hjem

Tlf.: 33 38 55 72, E-mail: alberlie@online.no

Copyright @ 2001, Kåre A. Lie. All rights reserved.