Kåre A. Lie
På den tid Buddha levde, var det nordindiske slettelandet omkring Ganges, mellom Himalaya og Vindhyafjellene, et dynamisk kulturelt og økonomisk vekstsentrum. Politisk sett var dette området, liksom det klassiske Hellas, delt opp i en rekke større og mindre stater med ulike politiske strukturer, fra aristokratiske republikker som Vajji- og Sakya-forbundet, til sentraliserte kongedømmer som Kosala og Magadha. Men felles språk og kultur bidro likevel til å knytte folk sammen over dette store området, og det hendte at det ble omtalt med fellesnavnet Majjhimadesa - Midtlandet.
Byene var i fremvekst på Buddhas tid, og tekstene gir oss glimt av håndverkere, som for eksempel snekkere, pilmakere og smeder. Bildet av den godt bevoktede grensefestningen sier også litt om den politiske organiseringen.
De fleste menneskene bodde i små landsbyer, og bøndene høstet to avlinger ris i året: èn i regntida og èn i tørketida ved hjelp av kunstig vanning. Dagliglivet i landsbyene fulgte de tradisjonelle baner, som trolig ikke har endret seg så mye opp gjennom årene.
Mellom bygdene var landet mer skogkledt på Buddhas tid. Men langs hovedveiene fra by til by var det stor ferdsel, tross farer som truet fra ville dyr og landeveisrøvere. Kjøpmenn fraktet varer til og fra fjerne land med store vogntog, ledet av profesjonelle karavaneførere. Handelsskip seilte mot fjerne kyster, og i havnebyene ble det nok fortalt mang en god skipperskrøne.
De eldste tekstene forteller ikke særlig mye om Buddhas barndom og ungdom. Det var tydeligvis hans ord og gjerning som voksen, som Buddha, som sto i sentrum for interessen. Men etter som århundrene går, vet nyere skrifter stadig flere underfulle detaljer å berette, inntil de fargerike beretningene når sitt høydepunkt i verker som f.eks. Ashvaghoshas buddhabiografi Buddhacarita (ca. 100 e.Kr.) og senere kommentarlitteratur på pali og sanskrit.
Nyere forskning har med vekslende hell forsøkt å sile bort det legendariske materiale for å finne fram til "den historiske Buddha", men det viser seg her som ofte ellers, at det er ikke lett å trekke opp klare grenser mellom legende og fakta.
Derfor skal heller ikke vi gjøre noe forsøk på dette her, men heller gi en kort skisse av Buddhas liv, basert på de tradisjonelle beretningene:
Det hendte en dag at sakyafyrsten Suddhodhana og hans dronning Maya fikk en sønn som fikk navnet Siddhattha (sanskrit: Siddhartha), med ættenavnet Gotama (skr.: Gautama). Dette skjedde i Lumbiniparken ikke langt fra Kapilavatthu, sakyaenes hovedstad. Når skjedde dette? Ulike tradisjoner har ulike dateringer, men disse kronologiske utregningene er vanskelige og inneholder elementer som kan tolkes i forskjellige retninger, så nyere forskning har trukket samtlige tradisjonelle dateringer i tvil. La oss her bare nøye oss med å si at det sannsynligvis skjedde rundt regnet omkring fire hundre år f.Kr., med et generøst slingringsmonn av usikkerhet til hver side for århundreskiftet.
Så vokste da prinsen opp i sin lille beskyttede verden, med all den komfort og luksus hans aristokratiske far kunne skaffe til veie. Lekekameratene var hans egne fyrstelige fettere, og den verden som eksisterte utenfor palasshagens murer, visste han lite eller ingenting om.
En dag dro imidlertid den unge Siddhattha ut i byen på egen hånd, og det han der oppdaget av livets krasse virkelighet, sjokkerte ham og rystet ham ut av den uskyldige uvitenhetstilstand han hadde levd i til da. Grepet av dyp medlidenhet og sorg over menneskehetens endeløse kamp mot sykdom, alderdom og død, vendte han tilbake til palasset.
Lidelsens og livets problemer slapp ikke taket i ham, og etter en tid forlot han sin trygge, beskyttede verden, sin arv og sin høye stand, for å søke etter veien bort fra lidelsen, eller veien til lykken, for seg selv og for sine medmennesker. Først oppsøkte han sin tids mest berømte lærere i tradisjonell yoga og meditasjon. Men selv om han snart mestret deres teknikker til fullkommenhet, fant han at han var like langt fra en løsning som noen gang før. Han ga opp disse metodene som hensiktsløse, og ga seg i stedet i vei med streng askese. Dette var også en allment anerkjent vei til innsikt og frelse i det gamle India. Han drev disse øvelsene til den ytterste grense - så han var nær ved å sulte seg til døde, men fant til slutt at det eneste han hadde igjen for askesen var et svakt og skrøpelig legeme. Heller ikke dette førte fram, og han oppga likeledes askesen som nytteløs. Til slutt, etter seks lange og harde år, satt han i stille meditasjon i skyggen av et stort og løvrikt tre (senere kalt Bodhi- eller Bo-treet). Der skuet han dypt inn i sitt eget sinn, og oppnådde en innsikt i og forståelse av sinnets og verdens egentlige natur som er blitt få mennesker til del. Denne opplevelsen kalles bodhi, som betyr opplysning eller oppvåkning, og Gotama ble heretter kjent som en buddha, dvs. en opplyst eller en som har våknet. ("Våken" er den mest korrekte oversettelsen av buddha, men "opplyst" har også lange tradisjoner i Vesten, og kan betraktes som en poetisk variant.)
Han var nå 35 år gammel, og ut fra sin dype medfølelse og sympati for menneskeheten, besluttet han så langt som mulig å dele den rikdom han hadde vunnet, med andre mennesker. Resten av livet vandret han omkring i det nordlige India og underviste, omgitt av en stadig voksende skare av tilhørere, elever og beundrere av begge kjønn og fra alle samfunnsklasser. Tilhengerne fordelte seg på fire hovedgrupper: mannlige heltidselever (bhikkhu eller munk), kvinnelige heltidselever (bhikkhuni eller nonne), som levde uhyre nøkternt, underkastet seg strikt disiplin og praktiserte Buddhas lære på heltid. Men i tillegg til disse fantes det et stort støtteapparat av mannlige og kvinnelige lektilhengere, som ga munkene og nonnene mat og materielle nødvendighetsartikler, som gjerne lyttet til undervisningen og fulgte læren så godt så mulig, men ikke i den grad at dette gikk ut over dagliglivets gjøremål.
Det var helt i samsvar med landets tradisjoner at omvandrende filosofer, munker og asketer nøt respekt og anseelse. Interessen for filosofiske og religiøse emner var stor, og visdomslærere av alle slag samlet et tallrikt publikum, særlig når noen av dem møttes til debatt. Det gir et visst inntrykk av bredden i det intellektuelle miljøet, når vi et sted kan lese om hele 62 forskjellige religiøse og filosofiske teorier som var i omløp i tiden.
Så er det kanskje ikke underlig at Buddha ble respektert av sin samtid, men det er ikke nok å peke på samfunnsmessige faktorer som forklaring på hans jevnt voksende popularitet og framgang. De gamle pali-skriftene viser oss en personlighet utenom det vanlige. Her var en mann med en rolig og naturlig autoritet, som fikk menneskene til å stanse opp, lytte og tenke. Her var en mann med en dyp kjærlighet til alt som lever, og med inngående menneskekunnskap; en som kjente kunsten å tale til alle med ord og bilder som vedkommende kunne forstå. Like naturlig som han kunne tale til enklere mennesker, og med enkle ord vise veien til et rikere liv, like utvungent debatterte han med rivaliserende filosofer som utfordret ham til ordstrid. I disse samtalene møter vi en mann som gjerne talte i lignelser, slik vi kan lese at Jesus også gjorde. Og vi møter en mann som også har mye til felles med den Sokrates vi kjenner fra dialogene. Med lun ironi og skarpslepen logikk påpeker han svakhetene i motpartens problemstillinger og teser, samtidig som han viser hvordan problemene burde bli stilt og løst. Og overfor sine elever - bhikkhuer eller munker - var han en god venn og mesterlig lærer.
Åtti år gammel gikk han stille bort, omgitt av sine trofaste disipler. Hans siste stund var som hans liv og lære hadde vært: rolig, harmonisk og uten store ytre fakter. Hans storhet lå på det indre plan.
Flere konger delte hans aske og ga restene en fyrstelig begravelse hver i sitt rike.
Av hele det rikholdige og brokete filosofiske og religiøse miljø i det gamle India, er Buddhas lære den som har fått videst utbredelse. Ikke bare har den overlevd gjennom nærmere to og et halvt tusen år, men har også påvirket livet for millioner av mennesker langt ut over Indias grenser. På den indiske halvøy er det forholdsvis få buddhister igjen i dag, selv om antallet har gått oppover igjen i nyere tid. Men buddhismen har i en viss forstand fungert som en kulturell fellesnevner for store deler av Asia, og må vel fortsatt kunne sies å gjøre det, til tross for sekularisering og politisk undertrykkelse.
Buddha påviste at ethvert fenomen, enhver hendelse, må sees som et resultat av et kompleks av direkte og indirekte årsaker og betingelser. Dette prinsipp må vi også kunne anvende på hans egen lære, og stille spørsmålet: hvilke årsaker og betingelser medvirket til buddhismens framgang og store utbredelse?
Buddhas personlige egenskaper og det samfunn han levde i, har selvsagt betydd mye, men viktigst av alt er kanskje likevel selve det budskap som han gjorde kjent: Buddhas lære, eller buddhadhamma. Miljø og samfunn skifter med tid og sted, og Buddhas personlige innflytelse er forlengst sloknet, men dhamma - Buddhas lære - er fortsatt en levende realitet.
I sin første preken i Hjorteparken ved Benares formulerte Buddha sin lære kort og konsist i fire sentrale punkter som inkluderer og omfatter hele læren, fire hovedpunkter som tradisjonelt kalles de fire edle sannheter. I disse fire punktene går han fram som en dyktig lege: først en problembeskrivelse eller diagnose, deretter en studie av problemets årsaker, for så å gå videre med utsiktene til løsning av problemet og avslutte med et treningsprogram eller metodikk som skal hjelpe til å realisere en slik løsning.
Først stilles diagnosen: Menneskeheten lider av mangel på lykke. Dette er så elementært at det lyder banalt, men nettopp dette å skjære gjennom alle kompliserende overflatesymptomer og gripe fatt i problemets kjerne, er kanskje et kjennetegn på radikal nytenkning. Grunnproblemet for alt som lever, er det som på pali kalles dukkha. Dette ordet er det ikke lett å oversette med ett enkelt ord, ettersom det omfatter alt som oppfattes som uønsket, alt som oppleves som vondt eller negativt, fra den svakeste irritasjon til de kraftigste smerter - både fysisk og mentalt. På norsk mangler vi ikke ord som beskriver spesielle sektorer av den negative opplevelsesskalaen, men noe godt ord som kan dekke hele skalaen, slik dukkha gjør, har jeg ikke vært i stand til å finne. I oversettelsen av versene har jeg brukt ord som "lidelse, smerte, det som gjør vondt" - ikke nødvendigvis fordi disse ordene er best, men fordi en tross alt får prøve å finne en tilnærmet brukbar løsning.
Det kan i denne sammenheng være viktig å korrigere en utbredt misforståelse. Mange har trodd at buddhismen sier at "alt er lidelse", og denne sentensen kommer fortsatt på trykk hos forfattere som burde ha visst bedre. Jeg har ikke vært i stand til å finne dette utsagnet noe sted i skriftene, og tror nok det hele beror dels på en oversettelsesfeil, dels på en misforståelse av noen av de dypere aspektene av Buddhas lære. Når Buddha går inn på detaljbeskrivelser av den første av de edle sannhetene, nevner han en rekke fundamentale livsbegivenheter som kan gjøre vondt, som fødsel, sykdom, død, atskillelse fra det man liker, osv. Men poenget med disse beskrivelsene er ikke å hevde at alt er lidelse. Det er snarere å påpeke at lidelser er noe vi må regne med kan inntreffe i alle situasjoner, vi kan ikke forsikre oss mot vonde opplevelser, så derfor er det bedre å utarbeide en strategi for ikke bare å unngå dem, men også kunne takle dem når de inntreffer.
At det finnes problemer i verden, skulle ikke komme som en overraskelse på noen. Og problemene er mangfoldige, det samme er forsøkene på å løse dem, eller flykte fra dem. Vanskeligheten er bare at problemene er så mange, og de har en tendens til å dukke opp når man minst av alt ønsker det, og sperre veien for menneskets evige streben etter lykke, glede og trygghet. For lykke, glede og trygghet søker vi alle, famlende og på hver vår måte. Det var dette Buddha så, og han innså at menneskets egentlige problem er nettopp det at det har problemer. Dette er misnøyens dukkha, dette er det som jager oss stadig videre på vår søken etter tilfredsstillelser, dette kan sies å være selve den fundamentale drivkraften i vår tilværelse - og i en slik dypere forstand kan det på sett og vis være riktig å si at dukkha er så fundamental at et utsagn om at "alt er dukkha" gir en riktig beskrivelse av verden. Men da går vi inn på et atskillig dypere beskrivelsesplan enn det enkle utsagnet om at "alt er lidelse", som har ført til så mange misforståelser.
Men livet inneholder jo også så mye positivt og godt, - er da ikke Buddhas syn likevel altfor dystert? Sant nok, livet er ikke bare mørkt for alle - det finnes da mye lykke og mange gledesstunder også! Men det negative truer alltid med å bryte i stykker vår skrøpelige lykke, og det er ikke pessimisme, men nøktern realisme, å erkjenne hvor omfattende dukka er.
Etter å ha stilt diagnosen, går Buddha videre og prøver i den andre edle sannhet å finne årsakene til dukkha. Hvorfor kan vi ikke alltid være lykkelige, glade og tilfredse? Er det kanskje ikke slik vi helst vil ha det? Hva er det som går galt?
For å finne og påvise dukkhas årsak eller årsaker, foretok Buddha og hans elever en grundig kartlegging av menneskets indre og ytre verden, sinn og materie; en analyse så dyp og så omfattende (som f.eks. nedtegnet i abhidhamma-litteraturen) at det bare er de færreste forunt å mestre den i alle detaljer. Men vi skal forsøke å trekke fram noen hovedpunkter og følge noen av de viktigste tankerekkene som ligger bak.
Vi ser alle hvordan ting omkring oss forandres, slites ned og forfaller; hvordan ting oppstår og går til grunne. Alle ting er underlagt fødsel og død, og ingenting varer evig. Det eneste som ikke forandres, er selve foranderlighetens prinsipp, anicca. Alt i naturen går i store og små kretsløp: levende vesener blir født og dør igjen, fjellkjeder bygges opp og slipes ned bare for å danne materialer for nye fjellkjeder igjen. Ja, selv i den minste klump materie danser elementærpartiklene sin heftige dans i relativt sett enorme tomrom, liksom stjerner og planeter i kosmos. Intet er fast, alt er snarere å anse som prosesser enn som gjenstander. De er ikke, de hender, eller befinner seg i kontinuerlig tilblivelse, og intet sted kan man finne noen uforgjengelig indre kjerne, egennatur eller sjel. Selv ikke i mennesket. Menneskesinnet er "bare" en samling forskjellige prosesser i et fint og uhyre komplekst vekselspill, og er i stadig forandring fra det ene øyeblikk til det neste. Noen evig sjel eller "jeg-substans" finnes ikke, og dette prinsippet kalles anatta ("ikke-jeg", eller "manglende kontroll"). Men vi vanlige mennesker lever i total uvitenhet om vår egen natur og om disse elementære kjensgerningene. Vi ser ikke at vi selv, dvs. sinnet, og tingene omkring oss egentlig er to sider av én og samme sak, og at subjekt uten objekt, eller objekt uten subjekt, er utenkelig. I vår uvitenhet og forblindelse ser vi omverdenen som atskilt fra oss selv, og forsøker å trekke til oss det vi liker og skyve fra oss det vi ikke liker. Slik dannes det som kalles de tre usunne røttene: uvitenhet, hat og begjær, som alle våre tåpeligheter gror opp fra. Så prøver vi å få mest mulig av det vi ønsker oss, og samtidig minst mulig av det vi ikke ønsker oss. At dette neppe kan gå særlig bra i lengden i den verden vi nå engang lever i, har vel de fleste fått anledning til selv å konstatere. Vi mislykkes, og konflikten mellom våre ønsker og våre muligheter fører til skuffelse og nederlag. Så er vi da kommet tilbake til begrepet dukkha, og begynner kanskje å skimte litt av den bakenforliggende årsaksrekken.
For alle ting har sine årsaker, og alle årsaker får sine resultater. Naturens forandringer foregår ikke tilfeldig, og er heller ikke styrt av en høyere vilje eller makt. Alle ting og hendelser har sine naturlige betingelser og årsaker, og utgjør i seg selv betingelser og årsaker til framtidige ting og hendelser. Dette er loven om årsak og virkning, som på pali kalles kamma (sanskrit karma). Ordet kamma betyr egentlig gjerning eller handling, og betegner strengt tatt bare selve handlingen, eller årsaken. Resultatet kalles vipaka, frukt eller virkning. Derfor burde man egentlig heller snakke om kamma-vipaka-loven, og ikke bare kamma-loven. Men for enkelhets skyld brukes ofte ordet kamma om hele årsaks- og virkningsprosessen.
Kamma-prinsippet betyr at hver høster som han sår. Det jeg er i dette øyeblikk, er resultatet av min fortid, av min biologiske arv, mitt miljø og opplevelser, og av mine egne handlinger. Alt dette har formet meg, og det jeg tenker og gjør i dette øyeblikk, vil ha avgjørende betydning for min framtid. Kamma er intensjonelle, eller villede, handlinger. Dette har intet med skjebnetro å gjøre, for valget er mitt, men ansvaret også. Resultatene vil uvegerlig komme, på godt og vondt, og sin kamma kan ingen løpe fra. Heller ikke kan jeg forvente at noen andre skal kunne fri meg fra følgene av mine egne dumheter. Når tilværelsen slik sees som en kontinuerlig rekke av vekslende årsaker og virkninger, blir det åpenbart at det har liten mening å spørre etter en første årsak, og spørsmålet om skapelse og skapergud blir irrelevant. Universet er syklisk og har ingen grenser i tid eller rom. Videre blir det rimelig å anta at heller ikke mennesket og menneskesinnet er noe unntak, eller noe enestående i så måte. Når alt i naturen kan observeres som gående i kretsløp, ville det ikke være urimelig å anta at heller ikke mennesket er noe engangsfenomen. Gjenfødelsestanken kan derfor betraktes som en naturlig følge av det vi ellers kjenner av naturens virkemåte - men nøyaktig hvordan denne gjenfødelsen i så fall skjer, og hva som eventuelt blir gjenfødt, er et meget komplisert kapittel.
Men to ting bør klargjøres i denne forbindelse. Det er for det første ikke korrekt å snakke om reinkarnasjon eller sjelevandring i samband med buddhismen. For anattaprinsippet viser tydelig at buddhismen ikke forestiller seg noen sjel som kan "vandre". Det som antas å gå videre etter døden, kan snarere betraktes som en energiprosess som føres videre, enn som en "substansiell" sjel av noe slag. Og i likhet med alt annet som skjer, er også denne prosessen betinget av den kamma som til enhver tid skapes.
Det andre punktet er at det ikke finnes trosdogmer i vanlig forstand i buddhismen. Man trenger ikke "tro" på det eller det for å bli regnet som "god buddhist". I buddhismen regnes det egentlig som uklokt å tro eller avvise noe uten å ha undersøkt saken selv. Gjenfødelsestanken kan derfor, på linje med resten av buddhismen, snarere betraktes som en anbefalt arbeidshypotese som videre kritiske studier enten kan bekrefte eller avsvekke - og inntil dette skjer, er det fornuftig å la spørsmålet stå åpent. De fleste buddhister vil nok regne med at gjenfødelse er et faktum - men enkelte kommentartekster kan like gjerne tolkes i motsatt retning, og i Kalamasutta ser det faktisk ut til at også Buddha lot spørsmålet stå åpent.
Alt dette er bare en rask skisse av den analyse Buddha foretok av hele den menneskelige eksistens da han søkte etter årsakene til dukkha. Han uttrykker det kort i den andre edle sannhet, hvor han peker på at vår streben, vårt begjær og hat må sees som den viktigste årsak. Det vil igjen si at hovedårsakene til at vi får det vondt, ligger i oss selv).
Den tredje edle sannhet tilbyr en løsning på problemet dukkha, - en løsning på problemet bak problemene. Og ut fra det vi nå vet, kan man nesten si at løsningen gir seg selv. Bare ved å gi opp vår egosentriske innstilling til omverdenen, bare ved å gi opp kravmentaliteten og rykke den opp med roten, kan varig lykke og tilfredshet vinnes. Men denne egosentriske holdningen er så dypt rotfestet i oss at det må en radikal forandring til i hele vårt sinn. Denne radikale forandringen, dette endelige målet, kalles nibbana (sanskrit nirvana), som direkte oversatt betyr utslokking. Dette er ikke noen form for himmel, ikke en total tilintetgjørelse, ingen diffus vegetativ tilstand i det store intet. Det som slokkes er de tre usunne røttene uvitenhet, hat og begjær, og med dem alt som gjør vondt. Det som slokkes, er altså dukkha. Når de tre usunne røttene blir utslokt, gjenstår bare deres tre motsetninger: visdom, kjærlighet og giverglede. Sinnet blir fullkomment rent, og opplever en foredlet og fullkommen lykketilstand som ligger hinsides menneskets normale erfaringsområde. Derfor kan ikke nibbana beskrives eksakt med ord, men billedlige beskrivelser finnes det mange av.
Den fjerde edle sannhet peker ut veien til nibbana, veien til frigjørelsen. Dette er den edle åttedelte vei, en nøktern metodikk som løfter dhamma fra det teoretisk/filosofiske plan og over på det praktiske, og gjør den til en gjennomførbar mulighet.
Den åttedelte vei består naturlig nok av åtte ledd, men disse er ikke å anse som grader eller trinn som skal forseres ett om gangen. De er snarere å betrakte som åtte kordeler i et tau, - alle bidrar til å løfte oppad på samme tid. Disse åtte leddene blir gjerne framstilt i en fast rekkefølge, men denne er ikke avgjørende. Man kunne for så vidt starte hvor som helst, men vi skal her følge den tradisjonelle orden.
Først kommer rett, eller fullkomment, syn. Det vil si rett forståelse av problemets natur, av mennesket og verden. Her er også de fire edle sannheter innbefattet, eller med andre ord hele buddhismens intellektuelle aspekt. Man skal da heller ikke forvente å nå fram til fullkomment syn med det samme, men rimeligvis nøye seg med en mer beskjeden del av visdommen i første omgang. Men poenget er at man gjør en begynnelse, innser at problemet eksisterer, og at det finnes en vei, en metode, til å løse det.
Rett beslutning kommer som nummer to. Man kommer ikke langt med aldri så gode teoretiske kunnskaper, hvis man ikke setter dem ut i praksis. Mange vandrer som intellektuelle turister gjennom dhamma, ser og forstår mye, men setter det ikke ut i livet - og oppnår heller ingen resultater. Rett beslutning vil altså si at man bestemmer seg for å gjennomføre det man mener er riktig, og bestreber seg på å realisere ikke-vold osv.
Disse to første trinnene på veien utgjør tilsammen det vi kan kalle visdomsaspektet. De neste tre handler om praktisk atferd overfor andre mennesker.
Når forståelse og beslutning er i orden, er det på tide å begynne å rydde opp i sine uvaner. Hovedprinsippet er nestekjærlighet, eller metta: en følelse av sant vennskap, respekt, hensyn og uegennyttig sympati overfor alle andre levende vesener. Men hvordan realisere dette i praksis?
Tredje ledd på veien kalles rett tale, som i korthet går ut på å tale sant (176), holde sitt ord, ikke fare med sladder, unngå sårende tale og ikke fare med løst prat.
Fjerde ledd er rett handling. Metta er igjen nøkkelordet, som gir de øvrige detaljene. Tenke på andre som på seg selv, og ikke gjøre noe som kan være til skade. Derav følger at en buddhist ikke bør stjele eller drepe, ikke henfalle til urette sansenytelser eller la seg beruse av noe rusmiddel.
Det femte leddet kalles rett levemåte, dvs. å skaffe seg levebrød på en måte som ikke skader andre. Rett handling og rett tale handlet om individualetikk, mens rett levemåte berører sosialetiske spørsmål. Ledemotivet er fortsatt metta: skaff deg ikke til livets opphold på en måte som er til skade for andre levende vesener. Som eksempler på uheldige yrker er nevnt slavehandel, produksjon og omsetning av rusgift og våpen, osv. Spørsmålet om man bør være vegetarianer eller ikke, berører også dette punktet. Dette spørsmålet har vært mye diskutert innen de buddhistiske tradisjonene, men her finnes det ikke noe entydig svar.
Tre ledd står igjen, tre ledd som alle hører inn under det som kalles utvikling av sinnet. Sinnet er alfa og omega. Tanken går forut for alle ting. Skal vi derfor virkelig makte å slutte med å gjøre ting som skader oss selv og andre, må vi trene, utvikle og kontrollere sinnet. Sjette ledd, rett bestrebelse, går ut på å avvise og fordrive negative tankeimpulser, og utvikle og framelske positive tankeimpulser.
For å kunne greie dette, er det nødvendig å være fullt oppmerksom på hva man foretar seg, slik at gamle uvaner ikke får fortsette i smug takket være ureflekterende rutineatferd. Det sjuende ledd er derfor rett oppmerksomhet, eller rett årvåkenhet, som i korthet vil si å leve sitt liv bevisst, slik at man vet hva man gjør. Men rett oppmerksomhet er mye mer, det er nøkkelen til hele den praktiske siden av buddhismen. Rett oppmerksomhet vil si å observere seg selv, nøkternt og kjølig, se hvordan legemet fungerer, hvordan sanser, følelser, tanker og bevissthet fungerer. På den måten kan man trenge gjennom til innsikt om sin egentlige natur, og splitte den fundamentale uvitenhet som ingen logikk, ingen bokstudier kan gjennomtrenge. Dette regnes som den enkleste og sikreste vei til nibbana, samtidig som rett oppmerksomhet understøtter og letter alle de andre trinnene på den åttedelte veien. Den såkalte oppmerksomhetsmeditasjonen (satipatthana) eller innsiktstreningen (vipassana), som er blitt en av de mest kjente metodene som theravadabuddhistiske meditasjonslærere underviser i nå for tiden, består ganske enkelt av systematiske øvelser i å være fullt ut oppmerksom fra øyeblikk til øyeblikk.
Det åttende og siste ledd kalles rett konsentrasjon. Her foreligger et variert tilbud på en rekke meditasjonsteknikker som alle kan bidra til å gjøre tanken smidig og føyelig, konsentrert og avslappet, slik at det blir lettere å gjennomføre rett oppmerksomhet og resten av den åttedelte veien. Under rett konsentrasjon regnes også en del spesielle dypmeditasjonsmetoder, men disse er nokså spesialiserte, og det ville føre for langt å gi en nærmere beskrivelse av dem her.
Hvert av leddene i den åttedelte vei styrker hverandre, slik at den åttedelte vei kan sees som en sirkel, eller snarere som en spiral som fører oppover, litt av gangen. Men overdrivelser bør unngås. I alle situasjoner kan det være nyttig å huske at Buddha la stor vekt på middelveien. Den altfor stramme og den altfor slakke strengen gir begge urene toner. Bare fra et instrument som er riktig stemt, kan det komme rene, harmoniske klanger.
De fire edle sannheter:
1. Sannheten om lidelsen (dukkha).
2. Sannheten om lidelsens årsak.
3. Sannheten om lidelsens opphør (nibbana).
4. Sannheten om veien som fører til lidelsens opphør, dvs. om den edle
åttedelte vei:
1. Rett syn.
2. Rett beslutning.
3. Rett tale.
4. Rett handling.
5. Rett levemåte.
6. Rett bestrebelse.
7. Rett oppmerksomhet.
8. Rett konsentrasjon.
Tlf.: 33 38 55 72, Fax: 33 38 62 56, E-mail:
Copyright @ 1999, Kåre A. Lie. All rights reserved.