Mange tradisjoner



Kåre A. Lie



Man trenger ikke foreta så veldig dype studier av buddhismen før man ser at den består av en fargerik samling av tradisjoner som på overflaten kan se nokså forskjellige ut. Likevel går de alle under fellesbetegnelsen "buddhisme". Hvordan er disse forskjellige tradisjonene blitt til? Lar det seg gjøre å finne noen sammenheng i dette forvirrende mangfoldet? La oss ta en rask vandring gjennom historien, og se litt på hvordan de har utviklet seg.

Etter at Buddha var gått bort, var det ikke til å unngå at det oppsto meningsforskjeller blant tilhengerne. Detaljer i munkereglene kunne kanskje tolkes på forskjellige måter, og nye situasjoner og problemer kunne kreve løsninger som ikke umiddelbart var gitt i Mesterens lære. Buddhismen bredte seg over store avstander i India, og de løsningene man kom fram til i den ene regionen, var ikke nødvendigvis helt identiske med de løsningene man fant fram til andre steder. På denne måten oppsto ulike skoler, og disse forskjellene ble forsterket av den desentraliserte organisasjonsmodellen. Hvert "kloster", hver lokale "sangha" var i prinsippet selvstyrt, og det fantes ingen "pave" som kunne gjennomtvinge noen felles løsninger. I løpet av de første århundrene etter Buddhas død nevnes det således hele atten forskjellige skoler. Men forskjellene mellom disse var i virkeligheten svært små. Det kunne dreie seg om detaljer i munkereglementet eller subtile filosofiske spørsmål - men alt det vesentlige hadde de felles.

En av disse tidlige skolene var Theravada. Denne formen for buddhisme ble overført til Sri Lanka omkring midten av 200-tallet f.Kr., og er den eneste av de tidlige skolene som fortsatt eksisterer. Theravada har bevart en stor samling av Buddhas samtaler på det gamle indiske språket pali. Fra Sri Lanka bredte den seg senere til landene i Sørøst-Asia: Burma, Thailand, Laos, Kambodsja og det sørlige Vietnam.

I mellomtiden vokste det fram en ny form for buddhisme i India fra det første århundre f.Kr., og denne skilte seg mer markert ut fra de tidlige skolene. Den nye formen tok navnet Mahayana - "den store vogna". Mahayanabuddhismen utviklet etter hvert også en rekke forskjellige former, så det er vanskelig å generalisere, men noen av hovedforskjellene mellom den tidlige buddhismen og Mahayana var at Mahayana tok opp i seg flere folkelige fromhetsformer og utviklet et helt panteon av bodhisattvaer og transcendentale buddhaer, slik at den historiske buddha nesten bare ble som en bifigur å regne. De tidlige skolene holdt seg til det som tradisjonelt ble regnet som Mesterens lære, og finpusset detaljene i denne, mens Mahayana var mer åpen for nye tanker, og kjennetegnes av flere store og banebrytende tenkere som f.eks. Nagarjuna (ca. 150 e.Kr.), Vasubandhu og Asanga. Nye tekster på det gamle indiske språket sanskrit ble også skrevet, både i form av sutraer (som ga seg ut for å stamme fra Buddha selv) og filosofiske avhandlinger. Av viktige sutraer kan nevnes Hjertesutraen og Diamantsutraen. Debatten mellom Mahayana og de tidlige skolene kunne bli het til tider, og mahayanistene omtalte de andre foraktelig som hinayana - "møkkavogna". På grunn av en uklar oversettelse til tibetansk lever dette skjellsordet dessverre videre, med en ny betydning, i noen kretser. Men ingen buddhistisk skole har noen sinne omtalt seg selv som hinayana, og jo før dette gamle skjellsordet går ut av bruk, jo bedre. Forholdet mellom Mahayana og de tidlige skolene var likevel ikke verre enn at det var svært vanlig at både mahayanamunker og munker fra de tidlige skolene godt kunne bo under samme tak, i samme kloster, i fred og fordragelighet og gjensidig respekt.

Buddhismen fulgte også handelsveiene mot nordvest, inn i det nåværende Afghanistan og det sentrale Asia, og herfra ble den også brakt langs karavaneveiene østover til Kina allerede i første århundre e.Kr.. Både Mahayana og flere tidlige skoler kom dit, men Mahayana fikk størst gjennomslagskraft og ble nesten enerådende der. Mahayanatekster som Lotussutraen og Blomstersutraen fikk stor betydning i Kina. Buddhismen kom i gjensidig dialog med kinesiske filosofiske og religiøse retninger, som taoismen, og det ble dessuten utviklet flere nye former. To kinesiske mahayanaskoler som fikk stor utbredelse, var Det rene land og Ch'an (500-tallet e.Kr.). Fra Kina ble så buddhismen ført videre til det nordlige Vietnam, Korea (300-tallet e.Kr.) og Japan (500-tallet), og på japansk ble det kinesiske Ch'an til Zen.

Samtidig som buddhismen bredte seg østover til Kina med naboland, skjedde det mye i India. Her var hinduismen og buddhismen i kontinuerlig dialog, og de buddhistiske logikerne Dignaga (ca. 500 e.Kr.) og Dharmakirti utviklet logikken til et skarpslepent våpen i debattene med hinduismens lærde. Men buddhismen ble samtidig stadig mer konsentrert i store lærdomssentre og mistet kontakten med grasrota. Da så hunerne og senere muslimene trengte inn og herjet og ødela de buddhistiske sentrene, fikk buddhismen i India på det nærmeste dødsstøtet, og ble så godt som utryddet i sitt opprinnelige hjemland.

Men før det kom så langt, hadde den fått fotfeste i fjellandet Tibet, der det første klosteret ble grunnlagt i 787. Den buddhismen som kom til Tibet, var resultatet av mer enn tusen års utvikling i India, og hadde igjen utviklet nye trekk som skilte den både fra den tidlige buddhismen og fra de tidlige formene for Mahayana som bredte seg til Øst-Asia. Den tibetanske buddhismen, som også blir kalt Vajrayana, bredte seg senere nordover til Mongolia. Den best kjente representanten for den tibetanske buddhismen er Dalai Lama.

Norge, og Vesten for øvrig, har mottatt ideer, mennesker og impulser fra alle disse tradisjonene, og de viktigste av dem er etablert i Norge i dag. Men er ikke ulikhetene mellom dem så store at samarbeidet blir vanskelig?

Nei, slett ikke. De ulikhetene som finnes mellom de mange tradisjonene, ligger stort sett på overflaten. De er for en stor del oppstått som følge av at buddhismen har tilpasset seg lokale skikker og lokale tradisjoner på forskjellige steder og til forskjellige tider gjennom sin to og et halvt tusen år lange historie, eller de kan skyldes en noe ulik vektlegging av forskjellige aspekter av Buddhas lære. Men det sentrale innholdet er det samme i alle tradisjoner, og buddhister fra ulike skoler kan nok føre debatter med hverandre, men lar sjelden disse debattene få stille seg i veien for samarbeid om det de har felles.

Dette mangfoldet av skoler, metoder og innfallsvinkler gjør det lettere å finne en vei som passer for den enkeltes personlighetstype, så vi som lever i Vesten i dag, er faktisk privilegerte som har disse rike valgmulighetene.



Buddhisme
Hjem

Tlf.: 33 38 55 72, Fax: 33 38 62 56, E-mail: alberlie@online.no

Copyright @ 1999, Kåre A. Lie. All rights reserved.