Engelsk
Russisk
Spansk
Portugisisk
Svensk
Italiensk
Myten om Hinayana
Kåre A. Lie
I århundrene omkring Kristi fødsel skjedde det en radikal nyutvikling i buddhismen. En ny skole så dagens lys, en skole som tilhengerne kalte mahayana. Hva som skilte denne nye skolen fra de tidligere skolene, er noe man kan finne i en hvilken som helst bok om buddhismens historie. Her skal vi bare konsentere oss om et av resultatene av denne splittelsen: ordet hinayana.
Tilhengerne av de eldre skolene kritiserte mahayanistene, særlig for å lage nye sutraer og forfalske Buddhas ord. Mahayanistene på sin side reagerte på kritikken ved å anklage sine motstandere for ikke å forstå Buddhas lære i det hele tatt og for å være trangsynte egoister. Debatten ble hissig, og anklagene strømmet fra begge hold. Da var det en genial person på mahayana-siden som skapte ordparet mahayana/hinayana, og dette slo an. De kalte sine motstandere for hinayana, og dette ordet fungerte utmerket som skjellsord – med en enkelhet og en parallell til mahayana som enhver idiot kunne forstå.
Hinayana, eller rettere hiinayaana, er en sterkt nedsettende betegnelse. Det betyr ikke bare "den lille vogna", slik man ofte kan lese. Det andre elementet av hiina-yaana – det vil si yaana – betyr vogn. Men hiina betyr svært sjelden bare "liten" eller "mindre". Hvis så hadde vært tilfellet, ville pali- (eller sanskrit) tekstene ha brukt det i andre sammnhenger som motsatt av mahaa – stor. Men det gjør de ikke. Det motsatte av mahaa er cuu.la, så dette er det normale ordet for "liten".
Ordet hinayana er et ekko av en debatt som er død for lenge siden – eller rettere sagt av en debatt der den ene parten er død og den andre roper ut i tomme lufta.
Hvem var da den motparten som ble kalt hinayana? Theravadabuddhistene? Sannsynligvis ikke. På den tiden da mahayana ble til, hadde theravada i alt vesentlig "emigrert" til Sri Lanka, og kunne neppe regnes med blant de dominerende skolene på det indiske fastlandet – der mahayana/hinayana-debatten fant sted. Theravada nevnes bare sporadisk i mahayanalitteraturen. I Karmasiddhiprakarana omtaler Vasubandhu dem med respekt som "the honorable Tamraparnias" (Tamraparni var et navn på Sri Lanka), og han kaller dem ikke for "hinayana". Den mest innflytelsesrike av de gamle skolene på den tiden var sarvastivada, så de var det mest sannsynlige – men ikke det eneste – mulige målet for hinayana-skjellsordene.
Nå er sarvastivada og de andre tidlige skolene i India på den tiden utdødd for lenge siden, med unntak av theravada, men debatten og argumentene fant vei inn i mahayanasutraene, som vi for eksempel kan se av antihinayanapropagandaen i Lotussutraen – og de gir fortsatt gjenklang i mahayans og vajrayanas lære.
I dag er det forvirring, for mahayanistene/vajrayanistene bruker ordet hinayana på tre forskjellige måter:
1) I sin historiske betydning: Skoler eldre enn mahayana kalles hinayana.
2) Vår tids theravada blandes sammen med hinayana.
3) Ordet hinayana brukes om en intern del av mahayana/vajrayanas lære.
La oss se nærmere på disse tre bruksmåtene.
1) Noen hevder at ordet hinayana som betegnelse på de tidlige skolene er en bruksmåte som kun tilhører den fjerne fortid. Dette er ikke riktig. Det kan finnes i flere moderne oppslagsverker, og i mer spesialisert litteratur kan det for eksempel finnes i H.V. Guenther, Buddhist Philosophy In Theory and Practice, som siterer tibetanske verker fra 18de og 20de århundre.
2) Som et eksempel på at hinayana blandes sammen med theravada skal jeg sitere fra bibliografien i Jane Hopes (Jane Hope har studert med den tibetanske mesteren Chogyam Trungpa Rinpoche.), Buddha for begynnere, 1995: "Hinayanabuddhisme. En god innføring i tradisjonell hinayanabuddhisme er What the Buddha Taught, Walpola Rahula ... Fra et nåtidig synspunkt og skrevet av to vesterlendinger opplært i theravadatradisjonen er ... Seeking the Heart of Wisdom, av J. Goldstein & J. Kornfield ..."
3) La oss deretter se på en hardnakket misforståelse som har sitt grunnlag i tibetansk buddhisme. Noen sier at hinayana og mahayana fra gammelt av er to ord som brukes til å betegne to forskjellige åndelige holdninger, og siterer fra 7. kapittel ("Nestekjærlighet og medfølelse") av den tibetanske klassikeren Frigjøringens juvelsmykke, som ble skrevet på 900-tallet, der forfatteren, Jé Gampopa omtaler hinayana som "lavere kapasitet" ("theg pa dman pa"). Avsnittet sier følgende: "‘Å klamre seg til bare fredens velvære (1)' betyr den lavere kapasitetens holdning (2), der lengselen etter å bli fri fra lidelse blir fokusert utelukkende på en selv. Dette hindrer en fra å sette seg inn i andres lidelse, slik at nestekjærligheten blir lite utviklet. [...] Når nestekjærlighet og medfølelse blir en del av oss selv, har vi så stor omsorg for andre bevisste vesener at vi ikke orker å befri bare oss selv. [...] Mester Manjushriikiirti har sagt: ‘En mahayana-tilhenger bør ikke være uten nestekjærlighet og medfølelse så mye som et øyeblikk', og ‘Det er ikke sinne og hat, men nestekjærlighet og medfølelse som sikrer at andre får det godt'."
Fotnotene til dette avsnittet sier følgende: (1) Det tibetanske zhi.ba betyr "fred". Det oversettes som "bare fred" i dette avsnittet fordi Gampopa bruker det som betegnelse på den forholdsvis medfølelsesløse freden som er et resultat av at man kun utvikler konsentrasjon. (2) Hinayana: "mindre kapasitet", ofte oversatt som "lille vogn". Ordet antyder evnen til å bære en last. I dette tilfellet er lasten en selv, ettersom man bare er interessert i å føre seg selv til frihet, og ikke alle (slik tilfellet er i mahayana, den "store kapasitet").
Det som skaper problem og forvirring her, er at denne analysen ikke gjelder pali/sanskrit-ordet hiinayaana direkte, men den tibetanske oversettelsen "theg pa dman pa". Dette er et nøkkelpunkt, som vi skal vise lenger ned.
Ordet hinayana er ikke tibetansk, det er heller ikke kinesisk, engelsk eller bantuspråk. Det er pali og sanskrit. Den eneste fornuftige måten å finne ordets betydning på, er derfor å undersøke hvordan ordet hiinayaana blir brukt i pali- og sanskrittekstene.
Det andre leddet, -yaana, betyr vogn eller farkost. Dette er det ingen dissens om.
Men hvordan blir "hiina" brukt i de kanoniske palitekstene?
Alle buddhister kjenner Buddhas første tale, Dhammacakkappavattanasutta, som han holdt for de fem asketene som ble de første fem munkene. Der sier Buddha: "Den som har gått ut fra hjemmet, bør unngå de to ytterlighetene, munker. Hvilke to? Den ene er å hengi seg til sansenytelser, som er mindreverdig (hiina), simpelt, vulgært, uedelt og unyttig ..."
Når vi vet hvordan suttastilen ofte bruker rekker av synonymer på denne måten, slik at de bidrar til å styrke og definere hverandre, kan vi betrakte "simpelt, vulgært, uedelt og unyttig" som en videre definisjon av "hiina" i dette tilfellet.
Her betegner Buddha tydelig den veien som ikke skal følges, som hiina.
I andre palitekster og kommentarer opptrer hiina ofte i kombinasjonen hiina-majjhima-pa.niita, som betyr: dårlig- middels-utmerket. I forbindelsen hiina-majjhima-pa.niita (eller noen ganger bare hiina-pa.niita) blir ordet hiina alltid brukt som betegnelse for uønskede egenskaper, som for eksempel hat, grådighet og uvitenhet. Det betydde klart "mindreverdig, uønsket, foraktelig" – og ikke "liten".
Kommentaren Mahaniddesa-atthakatha, en av de tekstene der denne triaden opptrer, definerer ordet slik: hiinattike hiinaati laamakaa (I hiina-triaden er "hiina" "laamakaa"). Laamaka defineres slik i Pali Text Societys Pali-English Dictionary: "ubetydelig, dårlig, mindreverdig, dårlig, syndig. Det vanlige synonymet er paapa." Og paapa betyr "ond". Det ser dermed ut til at denne definisjonen setter ordet i et enda dårligere lys. Deretter gir kommentaren eksempler, og forklarer at begjær som fører til gjenfødelse i niraya (helvete, skjærsilden) er hiina.
La oss nå se på sanskrittekstene. I Lalitavistara finner vi en versjon av Dhammacakkappavattanasutta der ordet "hiina" brukes nøyaktig som i sitatet over fra paliversjonen av denne teksten.
I Mahayanasutralankara av Asanga, som er en meget representativ mahayanatekst, finner vi noe som er interessant for denne undersøkelsen. Asanga sier: "Det finnes tre grupper av mennesker: hiina-madhyama-vishishta ... (dårlige-middels-utmerkede)." Dette uttrykket er parallelt med paliuttrykket hiina-majjhima-pa.niita, og viser at de mahayanistene som laget betegnelsen "hiinayaana", betraktet "hiina" som et nedsettende ord, med samme betydning som ordet har i palitekstene.
En meget interessant tekst er en utgave av Catushparishatsutra, der teksten presenteres i fire parallelle spalter på sanskrit, pali (Mahavagga), tibetansk og en tysk oversettelse fra en kinesisk versjon. Her finner vi igjen Dhammacakkappavattanasutta. Vi har allerede sett på pali- og sanskritversjonen av denne. Den tyske oversettelsen fra den kinesiske versjonen sier: "Erstens: Gefallen zu finden an und anzunehmen die niedrigen und üblen Sitten der gewöhnliche Personen ..." Her er det ikke helt klart om det er "niedrigen" (nedrig, mindreverdig) eller "üblen" (ond, dårlig) som tilsvarer "hiina". Men der i alle fall klart at den sterkt negative betydningen av "hiina" ble overført til den kinesiske tradisjonen. Så lang er intet forandret fra betydningen på pali og sanskrit.
I den tibetanske spalten ser vi at det tibetanske ordet "dman-pa" tilsvarer sanskritordet "hiina", noe som stemmer overens med sitatet fra Jé Gampopa. Og her har vi årsaken til den senere forvirringen og misforståelsene av begrepet hinayana. La oss se hva tibetansk-engelske ordbøker sier om "dman-pa": Sarat Chandra Das' ordbok sier: "dman-pa: low, in reference to quantity or quality, little". Jäschkes ordbok er enda klarere: "dman-pa: 1. low, in reference to quantity, little. 2 in reference to quality: indifferent, inferior (Ssk: hiina)."
Det ser derfor ut til at sanskritordet hiina, som hinsides enhver rimelig tvil betyr "av dårlig kvalitet", kom til å bli oversatt med det tibetanske ordet dman-pa, som har dobbelbetydningen "dårlig kvalitet" og "liten kvantitet". Og det ovennevnte sitatet fra Jé Gampopa tyder på at mange tibetanere deretter leste bare den sistnevnte av disse to betydningene inn i ordet, slik at betydningen ble forvrengt fra "dårlig kvalitet" til "liten kvantitet".
Dermed ser vi at forvirringen kom av det faktum at dman-pa har to betydninger på tibetansk. Hinayana – som opprinnelig betydde "den mindreverdige farkost" – fikk den nye betydningen "den lille farkost (vogn)". Men dette er resultatet av en feilaktig metode. Det er naturligvis feil å projisere den nye tibetanske betydningen tilbake på sanskrit/paliordet og si at "dette er betydningen av hinayana, for slik forklarer de tibetanske mestrene det". Det de tibetanske mestrene forklarer, er det tibetanske ordet dman-pa, ikke sanskritordet hiina.
Derfor er det klart at man ikke kan hevde at ordet hinayana har den "milde" betydningen som den tibetanske tradisjonen har gitt det via det tibetanske ordet dman-pa. Hinayana er ikke tibetansk, det er sanskrit/pali, og den grovt nedsettende betydningen endres ikke av noen forsøk på å avdempe det.
Hva er da hinayana? Er det theravadabuddhismen? Nei, det er både krenkende og sannsynligvis også historisk sett feil. Er det en åndelig holdning innenfor mahayanas og vajrayanas system? Nei, det er det tibetanske "theg pa dman pa", holdningen av lavere kapasitet, og ikke sanskritordet hinayana, "den mindreverdige farkost". Det finnes derfor ingen hinayana. Hinayana er ikke noe annet enn en myte, men en forvirret og ødeleggende myte, og vise buddhister burde legge ordet til hvile på hylla i Splidens Museum, der det med rette hører hjemme, og finne andre ord til å betegne eventuelle åndelige holdninger som de måtte ønske å beskrive.
E-mail:
Copyright @ 2006, Kåre A. Lie. All rights reserved.