Den vanskelige natta



Gautama tok et forfriskende bad i elva og deretter spiste han maten som Sujata hadde gitt ham. Nå følte han seg sterk og opplagt. Og i natt ville det bli fullmåne, ja, det var jo fullmånenatta i måneden vesak (mai), fødselsdagen hans! Han fylte trettifem år i dag. Kanskje var dette et godt varsel? Kanskje han kunne finne svaret hvis han gjorde en ekstra innsats nå i natt?

Han fikk øye på et stort tre. Kraftige greiner strakte seg ut til alle kanter fra den tykke og knortete stammen, og det tette løvverket laget liksom et tak over den myke skogbunnen. Her måtte det være godt å sitte!

Gautama laget ei lita sittepute av gras og strå, og satte seg godt til rette ved foten av treet.

"Her blir jeg sittende helt til jeg har funnet svaret, samme hva som skjer!" tenkte han for seg selv. "Nå får det gå som det kan -- enten finner jeg løsningen, eller så sitter jeg her til jeg faller død om av tørst og sult!"

Sola sank lavere på himmelen, og snart var det mørkt. Nei, helt mørkt var det ikke, for nå steg månen opp over trekronene, og kastet sitt milde lys over skogen.

Hva var det!? Var det noe som raslet i buskene der borte?

Gautama skvatt, og kjente han fikk gåsehud av skrekk. Han holdt på å sprette opp fra sitteplassen sin, men så tok han seg i det.

"Jeg er redd!" innrømmet han for seg selv. "Men redselen finnes jo inne i meg selv. Det nytter ikke å rømme fra den! Nå blir jeg heller rolig sittende og ser hva som skjer!"

Og han tvang seg til å være modig, til å sitte rolig og "kjenne" etter hvordan det kjentes å være redd. Å ja, det hadde visst bare vært et vindpust som raslet i buskene, så det var jo ikke noe farlig, likevel. Etter en liten stund merket han at han ikke var redd lenger. På denne måten hadde han lært noe om seg selv.

Gautama satt. Han "så" hvordan tanker og følelser dukket opp i sinnet hans og ble borte igjen. Dypt konsentrert satt han der. Minuttene ble til timer. Nå dukket vonde og tunge tanker opp. De var så livaktige at det var som om han var omgitt av rasende troll, uhyrer og monstre! Den giftiggrønne slangen som hveste mot ham -- det var hat! Og den feite padda som slafset og glefset etter ham -- det var grådighet! Det var som om uhyrene brølte, freste og klorte etter ham, og ville skremme ham til å gi opp!

Gautama skalv, og svetten rant av ham.

"Dere er ikke annet enn mine egne fantasier!" ropte han. "Jeg har gjennomskuet dere!"

Brått ble det stille. De nifse uhyrene forsvant som ved et trylleslag. Men .... hva var det? Plutselig syntes Gautama at han hørte horn og trompeter, og der kom en gammel konge gående mot ham. Var det ... var det .... far? Kongen hadde en gullkrone i handa, og holdt den fram mot Gautama. "Ta denne kronen, Gautama," sa han inntrengende, "og bli den mektigste kongen i hele verden!"

Gautama svarte ikke, for han forsto at dette ikke kunne være virkelig. Han ble bare rolig sittende. Igjen løftet kongen hendene, og rakte kronen overtalende fram. Men så ble han liksom mer og mer gjennomsiktig og utydelig, og med ett var han borte.

Men plutselig hørte Gautama lystig dansemusikk, og med ett var han omgitt av vakre damer. De lignet på Yashodhara alle sammen, og de danset, smilte og vinket til ham: "Kom hit ...... Kom hit ......."

Å, kunne han bare bli med i leken! Det var jo så fristende ..... Men Gautama forsto at disse pene damene ikke var mer virkelige enn de nifse uhyrene eller den gamle kongen hadde vært.

"Dere er ikke annet enn mine egne ønsker og fantasier, dere heller!" ropte han. "Jeg har gjennomskuet dere!"




Brått ble det stille igjen. Alle synene forsvant, og skogen lå der stille og fredelig som før, med månelys rislende ned gjennom greinene i det store treet. Den vanskelige kampen var over. Gautama forsto at han hadde vunnet over seg selv. Han hadde vunnet over vonde tanker, hat, grådighet og lengsler i seg selv.

 

Oppvåkningen


Men så skjedde noe vidunderlig og merkelig, noe som er vanskelig å forklare med ord. Det var som om han skulle ha sittet inne i et mørkt rom helt til da -- og så falt plutselig veggene ned og det var strålende lyst overalt, slik at han kunne se alt omkring seg helt tydelig. Eller som om han plutselig skulle stå på et høyt fjell og ha en fantastisk utsikt til alle kanter.

I alle fall syntes Gautama med ett at han kunne se og forstå alt det som hadde vært så uklart og gåtefullt for ham fram til da. Han så bakover i tida, og kunne se hvordan alle levende vesener ble født, levde sitt liv og døde, ble født igjen og døde på nytt, gang på gang i uendelig rekke. Han så tilbake på hva han selv hadde vært i tidligere liv. Da forsto han hvor mye det er her i verden som er vondt.

Han rettet blikket ut over verden, og så hvordan alle levende vesener opplevde gleder eller sorger som resultat av hva de selv gjorde, hvordan de selv oppførte seg. Han så at noen tenkte gode tanker og gjorde gode gjerninger, og dem gikk det godt for. Han så også at noen tenkte dårlige tanker og gjorde dårlige gjerninger, og dem gikk det dårlig for. En overveldende følelse av medfølelse og kjærlighet våknet i ham.

Han så og forsto hva verden var, hva han selv var. Livets og dødens dypeste hemmeligheter lå åpne for ham. Et smil kom til syne i ansiktet hans.

Han rettet blikket inn i seg selv, og så at det var grådighet, hat og uvitenhet som var grunnen til det som var vondt. Men da han så dette, merket han at grådigheten, hatet og uvitenheten med ett forsvant! Han var fri! Fullstendig fri! Da visste han at det går an å bli fri fra alt som er vondt. Og han visste hvordan det kunne gjøres, han visste hvordan det gikk an å bli fri fra alt som er vondt!

Gautama følte seg så lett og glad, så jublende glad som han aldri hadde trodd det gikk an å bli! Han kjente gleden strømme som en mektig foss gjennom hele kroppen og prikke helt ut i fingertuppene. Han hadde greid det! Dette var det han hadde lett etter! Han var fri!

Denne opplevelsen var så sterk og så overveldende at han følte det som å våkne. Som å bråvåkne. Som om han på en måte skulle ha gått i søvne hele livet fram til da, og først nå hadde våknet og kunne se tingene slik de virkelig er.

Gautama var blitt en buddha, for ordet "buddha" betyr "en som har våknet". 


Den syke munken


Så var det en munk som ble syk. Han hadde fått dysenteri, en sykdom som gjorde at han stadig måtte på do. Men dette hadde gjort ham så svak og dårlig at han var blitt liggende på golvet i hytta si, og han orket ikke engang å gå ut når han måtte på do. Buddha gikk runden fra hytte til hytte sammen med Ananda, og kom til den hytta der den syke munken lå. Da Buddha fikk se hvordan han lå der, midt i en stinkende dam av sin egen skitt, oppkast og tiss, gikk han bort til ham og spurte:

"Hva er det som feiler deg, munk?"

"Jeg har fått dysenteri, Mester."

"Men har du ikke noen som kan hjelpe deg?"

"Nei, Mester."

"Hvorfor hjelper ikke de andre munkene deg, da?"

"Jeg har ikke gjort noe for de andre munkene, så derfor er det ingen av dem som hjelper meg."

Da vendte Buddha seg til Ananda, og sa:

"Gå og hent litt vann, Ananda, så skal vi vaske denne munken."

"Ja vel, Mester", svarte Ananda.


Så hentet han vann, og sammen vasket de munken. Etterpå tok Buddha tak oppe ved skuldrene, og Ananda tok tak i føttene, og sammen løftet de opp munken og la ham i senga.

Dette fikk Mesteren til å sammenkalle alle munkene til møte.

"Er det ikke en munk som er syk i en av hyttene her?" spurte han.

"Jo, det er det", svarte munkene.

"Vet dere hva er det som feiler ham?"

"Han har dysenteri, Mester."

"Er det noen som steller for ham?"

"Nei, Mester, det er det ikke."

"Hvorfor er det ikke noen munker som hjelper ham, da?"

"Han har ikke gjort noe for oss, så derfor er det ingen av oss som hjelper ham."

"Dere har ikke noen mor eller far til å stelle for dere her, munker", sa Buddha. "Hvis ikke dere hjelper hverandre, hvem skal hjelpe dere da? Den som vil hjelpe meg, skal hjelpe de som er syke, munker."


Hjem

Forfatterskap

Tlf.: 33 38 55 72, Fax: 33 38 62 56, E-mail:
alberlie@online.no


Copyright @ 1999, Kåre A. Lie. All rights reserved.